Kultur

Dobbeltpepret lesefest om Egner

Forfatteren både elsker og tukter sitt objekt. Den lekne skrivemåten gjør boken bunnsolid.

Thorbjørn Egner og datteren Marit med en teatermodell av Kardemomme by Foto fra boken

  • Vidar Kvalshaug

Heger/Egner kan med litt velvilje være et nesten-anagram. Anders Heger (født i Kardemomme-året 1956) har, i likhet med mange av oss, vokst opp med Thorbjørn Egners verden. Likevel er det ingen medhårs biografi han utgir hele 13 år etter sitt forrige verk om en litterat, den uhyre velskrevne Mykle. Et diktet liv. (1999)

Total dedikasjon

Biografi? Forfatteren har kalt den En norsk dannelseshistorie for å peke ut en hovedretning, men er rutinert nok til å vite at han samtidig får med seg hovedtrekkene fra Egners private liv, og ikke minst egenhetene som både kunne være en begrensning og en gave: Thorbjørn Egners totale dedikasjon til sitt verk, hans knallharde linje overfor teatrene og, som boken antyder, pirkethet inntil det smålige.

Norge fikk vite litt om Thorbjørn Egners "vanskelige sider" i Christopher Hals Gylseths Tigergutt kan alt! (2000).

I årets bok er de kunstneriske kranglevorenhetene godt belagt med brev, men det er ikke konfliktene som preger denne biografien, snarere konsensusen.

Treffer sin tid

Anders Hegers valgte vinkel er nasjonsbyggeren Egner. Påvisningene av hvordan han hele tiden treffer planken når det gjelder samfunnets utvikling, er godt underbygget.

Arbeiderpartiet styrer landet, men Egner styrer fantasilandet vi alle er en del av, høy, lav, direktør og visergutt.

Boken viser hvordan oppveksten på Kampen i Oslo ikke bare preger gutten, men også verkene han skal bli kjent for. Ikke uventet får ytringsfrihetens kår under krigen en del belysning.

Egner ga ut en enorm mengde bøker i årene 1940–45. Han hadde en imponerende glød etter 2. verdenskrig, og gjøv løs på hovedverket Thorbjørn Egners lesebøker (utgitt i årene 1950-72). Heger fremholder naturligvis Folk og røvere i Kardemomme by som et annet høydepunkt, og fortellingene om hvordan Egners reiser – kombinert med oppvekst på Kampen – skapte miljøene, er god folkeopplysning. Kanskje også et frempek om hvordan vi kan skape nye, fantastiske verdener med kulturblanding?

Kjefter på Egner

Forfatteren beundrer sitt objekt, intet galt i det, men bestrider kvaliteten i en del av utgivelsene og i valgene Egner foretok.

Debutromanen Stormen fra 1946 får så alpeluen passer for sin uoriginalitet.

De frihetselskende figurene i forestillingen Musikantene kommer til byen hadde blomster i håret, og Egner får skryt for å ha truffet hippietidens komme i 1967, men det er den eneste ære som levnes verket. Det ble utgitt i bokform i 1978.

Selv om konsensusen råder i Egners liv og stridene raser på siden av hans univers, betyr det ikke at han ikke ble kritisert. Språknormeringsstridene var én sak, manglende leveringer av leseverkene til Cappelen en annen, men Egner ville bare smile, ikke provosere.

Derfor bøyde han av for en biskops krav om å ta ut ordet "jækla" (fra en Olav Duun-tekst i et leseverk). Dette får Heger til å konkludere: "Thorbjørn Egner bøyde seg for én, og bare én ting: sitt verk". Her ville det vært naturlig å gå videre på hvorvidt Egner sto opp for andres kunstneriske frihet, noe han ikke gjorde i denne saken.

Valgte han oftest det velvillige, komfortable?

Elegant språk

I Egner-året 2012 er "alle" enige om hans betydning og påvirkning, også denne biografien. Driveren i boken er det elegante språket, evnen til å hente inn hele karrièren med å fortelle at det ved en tilstelning sent i Egners liv ble servert enkeltpeprede pepperkaker.

Anders Heger har en uhyre god språkfølelse, men det kan også bli vel billedrikt, for eksempel: "I pressen sto godordene tett som trærne i Hakkebakkeskogen". På side 205 er det i ferd med å ta helt av: "Tekstenes mottagere hadde musefletter, to løse tenner i overmunnen og skrubbsår på knærne. Men før tekstene nådde så langt, måtte de passere statsansatte lesere med grånende måne, hornbriller og korrekturblyanter."

Noe må man jo pirke på i en ellers bunnsolid fortelling.

vidar.kvalshaug@aftenposten.no

twitter.com/Kvalshaug

Thorbjørn Egner og datteren Marit med en teatermodell av Kardemomme by Foto fra boken

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: 100 år siden Anne-Cath. Vestly ble født. Biografien om henne er elegant.

  2. KULTUR

    Virginie Despentes er et kunstnerisk råskinn. Les bokanmeldelsen

  3. KULTUR

    Forfatteren som ville tenne gnisten hos barn, fyller 100 år i år

  4. KULTUR

    Stengt inne av koronavirus? Her er noe av det beste du kan se, høre og lese.

  5. KOMMENTAR

    Diktere med en dagsorden

  6. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter