Kultur

En ren maktdemonstrasjon

DREAM THEATER<br></br>Oslo Spektrum<br></br>Publikum: 4000 (utsolgt)<br></br>Aktuell CD: "Six Degrees Of Inner Turbulence"

  • Svein Andersen

Så avgjort ingen kveld for pyser. Punken fant sine yppersteprester, rocken sine guder og jazzen sine personligheter. Progrocken har funnet sine nye toppsjefer. Om noen skulle være i tvil. Fra første gitartone ledsaget av aggresive rytmiske takter fra bassist og trommeslager røsker de liv i et forventningsfullt publikum. Kan vi ane en viss kjønnsmessig utvikling siden sist blant publikum. Det er ikke lenger en ren gutte-greie — jentene er i anmarsj."The Glass Prison" fra deres nyeste album "Six Degrees Of Inner Tubulence" åpner ballet, og setter standarden for kvelden. Skikkelig hardcore. Intet mindre. Aggressivt, fysisk krevende og midt i blinken skal det vise seg. For Dream Theater er mer samspilte enn noen sinne. Det er kommet en ny dimensjon over John Petruccis gitarspill. De mange skala-klatringene er erstattet med virtuose bærende idéer som bryter det tilsynelatende massive rockepøset. Han spiller med, utfyller og skaper kontraster til rytmeseksjonens kaskader av pulserende støy.

Trommeslager Mike Portnoy må være en av de mest oppfinnsomme og sofistikerte rytmeleggerne innen rocken i dag. Rene jazztrommeslageren i rockeformat. Du overraskes hele tiden av hans intrikate valg av taktskifter. Bassist John Myung følger Portnoys minste visp med den største selvfølge. For en rytmisk motor å spille opp mot for de andre. Tangentmann Jordan Rudress krydrer lydbildet nennsomt, mens vokalist James LaBrie flørter med publikum. Konserten sist de var her i 2000 blir rene søndagsskolen i forhold rent lydmessig. Da var albumet "Scenes From A Memory" den melodiøse bærebjelken. Denne gang blir det en reise ned minnenes allé. Nå er det tid for grunnfjellet låtmessig: "Under A Glass Moon", "Scarred", "Through My Words/Fatal Tragedy", "Lines In The Sand", "Pull Me Under" og lighter-favoritten "The Spirit Carries On". Selvfølgelig får vi høre noen låter fra deres glimrende nye album, "Blind Faith" og "Misunderstood".Gårsdagens seanse ble en fin triumf for et band i rivende musikalsk utvikling. Navnet skulle tilsi de mest teatralske sceniske opptrinn. Heldigvis handlet det kun om musikk - intenst nærværende. Massivt, hardt, aggressivt og sterkt variert innenfor en støyende overflate. Som bonus fikk vi ekstranummerne, den lett metalliske "Home", den besnærende "Hollow Years" og klassikeren "Learning To Live". Dream Theater ga oss en kveld badet i uværets fascinerende kraftutfoldelse. Nesten som en feiende storm full av torden og farvesprakende lynglimt. Dream Theater er et fenomen. Et ganske så spennende ett. For hver gang de gjester byen, øker antall mennesker som dukker opp for å høre dem. Neste gang fyller de kanskje hele Spektrum.

Dream Theater avleverte en konsert som var helt rå. Mektig og massiv i all sin velde. Idet den siste tonen ebber ut etter to timer og 50 minutter med intenst driv og en kakofoni av musikalsk vellyd er det bare to følelser som er dekkende. Såre fornøyd og helt matt!

Les også

  1. Snill pappa

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikk