Kultur

Etter døden lever fortellingen

Fortellerteater om å miste kontrollen over eget liv

  • Mona Levin
    Mona Levin
    Journalist

Vår vurdering:

5 av 6

Dette er en imponerende prestasjon fra Thea Stabells side. Som pensjonist skaper hun sitt eget arbeidsrom, og Ingenting får hun forhåpentlig glede av, det mørke temaet til tross, i lang tid fremover, skriver vår anmelder. Foto: Øyvind Eide

Thea Stabell er blitt 76 år og tenker mye på døden, på hva alder kan føre til, på hva et menneske er – altså tenker hun mye på hva livet og omgivelsene gjør med og mot oss med aldringen. Gjennom fortellingen om tre skjebner – to fra dramatikken, nærmere bestemt fra Shakespeares Kong Lear – og en fra vår norske samtid, skildrer Stabell mange og forskjellige sider av det å bli gammel, å bli til ingenting.

I årtier var hun en av landets mest omdiskuterte kvinner.

Les også

Sossen Krohg: Et kulturhistorisk liv i bilder

Men ingenting er ingenting. Fortellingen står igjen, og det står respekt av Thea Stabells innlevde fortelling, både i manusarbeidet og i hennes fysiske og vokale presentasjon av de personene hun gjenforteller. I et stort rollegalleri er vi aldri i tvil om hvem hun fremstiller. Hennes lille kropp rommer unge kvinner, sterke karer og surrete gamle menn, ynde, vonde hofter og knær, danseglede, smerte og gru. Og hun er noen korte øyeblikk seg selv. Hun spiller det hele ut i et tomt, svart rom, bare ved hjelp av fire stoler – nå og da blir det kanskje stoler i meste laget.

Tapet av kontroll

Kong Lear har full kontroll, men vil trekke seg tilbake og deler sitt rike mellom de to grådige døtrene Goneril og Regan. De ser på ham som en gammel tulling, og faller ham i ryggen. Lear forstøter den yngste og kjærligste, Cordelia, fordi hun ikke smigrer ham like hemningsløst som søstrene. Han ender alene og forvirret ute på heden, fraranet alt, selv hans trofaste narr dør – han som sa det ville vært lurt å bli klok før man ble gammel. På heden møter han langt om lenge sin venn, jarlen av Gloucester. Han har fått øynene revet ut av sin onde sønn Edmund, mens den gode, Edgar, må spille landsbytulling for å overleve.

Märtha the Musical tøyer grensene på Latter:

Les også

Fra skolerevy til Latter

Gjennom sine dårlige valg og manglende klarsyn blir begge herskerne ribbet for makt, glans og ære. Hos Thea Stabell er det mest alderen som knekker dem: De står i veien for de yngre, og de ender i forvirring og avmakt.

Hva så med den tredje personen, kvinnen fra virkeligheten? Jorunn Marie Bukkøys skjebne ble levendegjort av Solveig Ruud i A-Magasinet i 2012. Hun var en flott og selvstendig kvinne, belest, bereist, som gradvis ble dement og som døde i 2010, 83 år gammel, gjennom kommunal slendrian. Hun frøs i hjel i snøen utenfor blokken hun bodde i, hjelpeløs i sitt eget liv.

  • Les Aftenpostens årskavalkade på musikkfronten:Våre anmeldere mener Susanne Sundfør har laget årets beste norske album

Eldrebølgen – uææææææh

Thea Stabell lar forfallet til Lear, Gloucester og Bukkøy møtes i det rommet der fortrengningen av aldring og død hersker. Vi skal alle dø, men i vår tid er døden likevel et tabu, og gamle mennesker føler seg ofte til bry, i veien, unyttige. Hver dag hører og leser vi om «eldrebølgen». Vi som har levd en stund får stadig vite at vi kommer til å velte som en tsunami over de unge, ta plassen deres og knuse deres håp om en fremtid med høy pensjon.

Stabell kaster seg modig og forskende ut i dette landskapet – uten kart, som hun sier – og helt uten å falle i sentimentalitetens eller føleriets feller. Om parallellen mellom Shakespeares skikkelser og Jorunn Bukkøy halter litt – Lear og Gloucester forrådes først og fremst av sine barn, Bukkøy av sitt eget forvitrede sinn – så dekkes det over av meningstyngden i hennes engasjement. Bukkøys historie har dessuten noe jordnært skarpt over seg som setter diktningen i relieff.

Dette er en imponerende prestasjon fra Thea Stabells side. Som pensjonist skaper hun sitt eget arbeidsrom, og Ingenting får hun forhåpentlig glede av, det mørke temaet til tross, i lang tid fremover.

Les også

  1. «Doktor Proktors tidsbadekar»: Heseblesende tidsreise

  2. Dukkestue der noe gnager

  3. «Tenk om»: Urbane valg, urbane skjebner

  4. «Stormen»: Klimatrusselen som sjekketriks

  5. «Den stundesløse» på Nationaltheatret: Mot norrrmalt

Les mer om

  1. Anmeldelse