Bokanmeldelse: Ikke som forventet om stor norsk oppdager

Det er ikke ofte jeg setter meg ned med en ny bok med så sterkt håp om en storartet leseopplevelse. «Lumholtz’ gjenferd» lever ikke helt opp til forventningene.

Nansen og Amundsen brukte hunder. Den norske oppdageren Carl Lumholtz (1851–1922) satset på bærere og muldyr.
  • Morten Strøksnes: «Lumholtz’ gjenferd»
  • Sakprosa fra Oktober

Forfatteren Morten Strøksnes.

Morten Strøksnes er en av våre aller beste reiseskildrere. Bøkene hans fra Kongo og Midtøsten er veldig gode. På toppen av det hele skrev han «Havboka» om fisketur og kystkultur. Den er et mesterverk, som fikk en fortjent Bragepris i 2015.

Da er det lov å håpe på noe helt utenom det vanlige, når han kaster seg over den norske oppdageren Carl Lumholtz (1851-1922). Lumholtz gjorde det motsatte av Nansen og Amundsen. De to siste gikk inn i isødet, Lumholtz søkte mot ørken og regnskog.

Våre nasjonalhelter lot trekkhunder gjøre grovarbeidet, ikke innfødte bærere.

Den unge oppdageren Carl Lumholtz i feltklær.

Oppleksende

På en måte har Strøksnes skrevet to bøker. Med grunnlag i Lumholtz’ egne bøker og etterlatte papirer får vi en biografi om oppdageren. Etter beskrivelsen av hver ekspedisjon, kommer Strøksnes vandrende i Lumholtz’ fotspor. Da blir det en mer tradisjonell reisebok, slik Strøksnes mestrer bedre enn de fleste.

Historien begynner for alvor i Australia i 1880. Dit reiser Lumholtz på oppdrag fra Universitetet i Oslo for å samle inn dyr og planter. Ekspedisjonen var særdeles vellykket. Han fant arter vitenskapen ikke hadde registrert tidligere.

Strøksnes har gode kilder i oppdagerens egne bøker og papirer. Allikevel er det noe blodløst over beskrivelsen av ekspedisjonene. Det blir for oppleksende.

Det var på denne ekspedisjonen Lumholtz oppdaget sitt virkelige talent. Han bodde med urbefolkningen i flere år og ble med på fester og ritualer, danset og sang med folkene han kalte «de ville».

Slik ble han en internasjonal pioner innen etnografi og antropologi.

I 1915 var Lumholtz en snartur i india og fikk undervisning av guru Mahatma Brahmachari.

Rasisme og darwinisme

Den store oppdageren var på alle måter et barn av sin tid.

Lumholtz gikk ut fra at kulturene han beskrev, snart kom til å forsvinne. Det var en darwinistisk selvfølge. Den «overlegne rasen», slik samtiden så det, vil fortrenge de «primitive». Oppdagerens jobb var å beskrive de utrydningstruede kulturene for ettertiden.

Strøksnes kommer på en måte under huden på Lumholtz når han beskriver endringen i måten han tenker på.

Respekten for de urgamle skikkene økte. Lumholtz gikk fortsatt ut fra at naturlovene gjelder. Det samtiden kalte «Australnegere» og «indianere», måtte gi opp i møte med sivilisasjonen. Men han var ikke lenger sikker på at det er en god ting.

Kulturene trues

I Australia ser Strøksnes hvordan Lumholtz på mange måter fikk rett. Det er ikke mye igjen av aboriginenes kultur.

Rasismen Lumholtz opplevde for 150 år siden, er deprimerende. Det mest groteske var kanskje da Lumholtz klaget over at det var vanskelig å finne gode hodeskaller å ta med hjem. En plantasjeeier tilbød seg å få skutt noen aboriginere! Lumholtz nøyde seg med det vi vil oppfatte som gravrøving.

I møtet med hvite australiere, opplever Strøksnes at fordommene lever videre, om ikke like kynisk.

Med en gang han var ferdig i Australia, begynte Lumholtz å planlegge neste ekspedisjon. En viktig del av jobben er å skaffe penger. Strøksnes går ganske detaljert til verks, og det blir litt mye gjentagelser.

Dramatikken på grensen mellom USA og Mexico er en annen nå enn på Carl Lumholtz’ tid.

Gjenbruk

Etter å ha ordnet med samlingene fra Australia og skaffet penger, reiser Lumholtz videre til Sierra Madre i Mexico i 1890.

Strøksnes følger etter. Her blir boken litt gjenbruk av «Tequiladagbøkene – Gjennom Sierra Madre» som Strøksnes ga ut i 2013. Men historien settes inn i en større sammenheng.

Også her er den gamle kulturen truet, men det er ikke akkurat siviliserende krefter som presser restene av urbefolkningens kultur. Den store trusselen er narkokartellene. Når Strøksnes beskriver hvordan han og guiden må snike seg forbi plantasjene deres, er det rene spenningsromanen.

Virkelig god blir boken når den følger Lumholtz til Borneo. Ekspedisjonen mellom 1914 og 1917 ble Lumholtz’ siste.

Det er når Strøksnes bruker egen erfaring og forteller om hvor vanskelig det er å ta seg opp og ned dalførene i den tette jungelen, at jeg forstår hvor vanvittig turen var for Lumholtz.

Strøksnes får ikke mye hjelp av guiden sin, som stadig går seg vil. Det er morsomt å lese om, selv om selve opplevelsen må ha vært et mareritt. Underveis forklarer Strøksnes om hvordan palmeoljeplantasjer truer den gamle kulturen.

Turen til Borneo ble den siste, her er Carl Lumholtz i 1914.

Det er når Strøksnes selv tar ordet og reflekterer over det han opplever, at boken blir en spennende diskusjon om forskjellen på utvikling og fremskritt.

Det som gjorde «Havboka» så god, er at rammefortellingen bærer hele fortellingen. Jakten på håkjerringa ligger under, mens han assosierer i vei om kystkultur og historie.

Den typen historiefortelling er Strøksnes bedre på enn de aller fleste. Å skrive en ren biografi er neppe hans sterkeste egenskap. Det ser vi i den nye boken.

De rent biografiske kapitlene om Lumholtz blir nesten leksikalske.

Men når han tar med seg selv inn i historien, og forteller om turen i oppdagerens fotspor, da blir det virkelig bra.


Gunnar Kagges leseliste: Tre andre av Strøksnes


1. Prisbelønnet

  • «Havboka» (sakprosa)
  • Oktober, 2015

I 2015 fikk Morten Strøksnes Bragepris for historien om året han og en kamerat jaktet på håkjerringen utenfor Lofoten.

Fisketuren er en unnskyldning, eller rammefortelling, for å fortelle om kystens historie og kultur. Balansen mellom tur og historie er veldig vellykket.

Boken ble senere dramatisert.


2. Kriminalsak

  • «Et mord i Kongo» (sakprosa)
  • Gyldendal, 2011

I 2009 ble Joshua French og Tjostolv Moland arrestert i Kongo, mistenkt og senere dømt for drap.

Strøksnes’ bok om de to er et portrett av landet der de satt fanget.

Det er fortellerkunst på høyt nivå. Beskrivelsene hans er sterke. Man kjenner lukten og opplever frykten. Her skildres alt fra de forferdelige forholdene i fengselet til livet for vanlige kongolesere ute på gaten.


3. Inspirerende

  • «Hellig grunn. En reiseskildring fra Midtøsten»
  • Kagge, 2001

En god gammeldags reisebok, der historie og kultur flettes sammen med mennesker han møter underveis. Her er det noe å lære for de aller fleste, både om historien og dagens konflikter.

Dessuten er den inspirerende. Som leser fikk jeg ikke bare lyst til å reise til Midtøsten, jeg følte behov for det.