Kultur

- Denne konserten plasserer seg blant de ytterst få som tangerer det magiske

Schlippenbach trio. Fra venstre: Evan Parker, Paul Lovens, Alexander von Schlippenbach.

En liten kvalitetsfestival byr på store kvelder. Bedre blir det ikke, mener vår anmelder.

  • Arild R. Andersen

Will it float?

Joe McPhee

Not On The Guest List

Schlippenbach Trio

Cafe MIR / Blow Out!

Terninkast 6

Arild R. Andersen

Åse Kleveland misunner musikere som kan improvisere. Dette ga hun uttrykk for da hun åpnet Blow Out! festivalen på onsdag.Det er Konsertforeninga og jazzmusikere i Oslo som står bak den fire dager lange festivalen som arrangeres for sjette gang og foregår på Cafe MIR og Cappelens Forslag.

Musikken som presenteres, har dype røtter i USA så vel som i Europa, og Blow Out! har blitt en viktig pådriver for å utvikle de frie uttrykkene det her er snakk om. Det gjør festivalen ved å invitere profilerte musikere inn i nye konstellasjoner og ved å stille seg åpne for svært forskjellige ytringsformer.

To legender

Åpningskonserten med de to norske perkusjonistene Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love, den engelske saksofonisten Evan Parker og peruanske Maria Chavez på platespiller er et glimrende eksempel på denne praksisen. Den kreativiteten som forløses, er ikke til å ta feil av.

Hver kveld har fire avdelinger som speiler og kontrasterer hverandre og gir publikum et bredt spekter av opplevelser.

Torsdag kveld åpnes med en kvartett bestående av to legender og det som kvalifiserer som et av vårt lands mest spenstige rytmeseksjoner: Joe Mc Phee, Alexander von Schlippenbach, Per Zanussi og Paal Nilssen-Love.

To generasjoner som møter hverandre på samme felt og er åpne nok til å invitere Thelonious Monk inn i den frihetlige varmen. Noe maken til det smittende Blow Out-engasjementet har jeg ikke opplevd på andre festivaler i sommer, og det skal toppe seg på fredag. Vi er mange som har gledet oss til siste post den kvelden.

Først ut på fredag er Will it float? Dette er et band som har tilført samtidsscenen ny energi.

Ståle Liavik Solberg i samspill med tre søyler fra det etablerte Londonmiljøet: gitarist John Russell, bassist John Edwards og Steve Beresford på piano og elektronikk. Russell viderefører og utvikler arven etter Derek Bailey og later til å gjennomleve en nye vår som utøver. Will it float? flyter uanstrengt og oppfinnsomt gjennom et materiale tuftet på tradisjon og forfrisker det gjennom nyskapende vilje. Så er det solosett med Joe McPhee, iført hettegenser og mørke solbriller.

75-åringen leser et politisk ladet dikt og underbygger med en leken og eksperimentell seanse. Han spanderer også en hengiven omgang med Monk, ikke ulikt måten Steve Lacy forholdt seg til den store Thelonious.

Duoen Not On The Guest List fremstår som et White Stripes i friform. Ole Mofjell på trommer og fløyter og Natalie Sandtorv på vokal finner etter hvert sin egen vei gjennom et krevende område og leverer både godt og ekspressivt.

Magisk

Så ryddes scenen for plommen i egget, selve rosinen og den hellige treenighet.

Schlippenbach Trio med Evan Parker på saksofon, Paul Lovens på trommer og Alexander von Schlippenbach på piano er stilskapere og innovatører. Ståle Liavik Solberg fremtrer som et barn som skal få kake når han introduserer dem, og kake får vi. Når aldrende utøvere beholder spilleglede og evne og står i sitt eget, kan det knapt bli bedre enn dette.

Det er fest på MIR. Paal Nilssen-Love sitter på gulvet og hoier trioen frem. At de faktisk står på denne lille scenen i Oslo, er en begivenhet. Disse tre kan bruke seg selv som referanse og sitere hvem som helst med personlig vri.

Det gjør de da også. Samspillet er hakket mer energiladet enn da jeg så dem i London i juni.

Denne konserten plasserer seg blant de ytterst få som tangerer det magiske. Snakk om Blow Out!

Les også

  1. 800.000 kinesere har sett Øyafestivalen

  2. Instrumentalmusikk som synger

  3. Dyktighetens ulike ansikter

  4. Transatlantiske godbiter