Kultur

Den aldrende mannen og havet

–Teaterlivet har fått meg ut av kammerset og hjulpet meg veldig med å bli mer sosial og sosialisert med årene, sier dramatiker Jon Fosse.

Jon Fosse fikk for første gang se rommet som bærer hans navn på Bondeheimen hotell. Fosse-portrettet på veggen er fotografert av Per Heimly, og ved siden av henger et innrammet dikt fra Fosses diktsamling Nye dikt.
  • Tor Stenersen
    Fotograf
  1. september fyller Jon Fosse 50 år. Feiringen av verdens mest spilte dramatiker i sin samtid, har pågått en stund, med blant annet Fosse-dagane i Strandebarm i august og Fosse-veke i Oslo 22-29. september.

–Blir vel mye ståhei rundt en tilbakeholden, beskjeden kar med depressiv legning?

–Det blir jo det, men jeg er glad og takknemlig for å bli feiret. Det er jeg virkelig. Selv hadde jeg tenkt å gjøre lite ut av å bli 50 år, forteller Fosse.

–At du er en mann med masse humor, er nok en mindre kjent side ved deg enn tungsinnet?

–Humoren er også en side ved meg, den underfundige humoren, humrer Jon Fosse.

–Svært følsom er du også?

–Ja, jeg blir lett sentimental.

–Av hva?

–Jeg er vár og lettrørt overfor musikk. Derfor hører jeg sjelden på musikk.

–Hva lytter du til når du tar sjansen på å bli blank i øynene?

–Bach og hardingfele. Det er musikk jeg må strekke meg etter. I den senere tid har jeg opptrådt med endel spelemenn.

–Blir det et og annet gjenhør med Creedence Clearwater Revival, Slade og Status Quo, tidligere helter for den fordums unge radmagre, langhårede gitaristen Jon Fosse i bygdebandet Rocking Chair?

–Aldri. Rock er forbi for meg. Da må det bli irsk folkemusikk eller noe i retning country, Johnny Cash eller Neil Young.

Vi møter Jon Fosse på Bondeheimen hotell, hvor vestlendingen bor når han er på Oslo-besøk. Ett av hotellrommene bærer hans navn, et rom Fosse har vært nysgjerrig på, men har aldri våget å spørre om få se. Da var det greit at Aftenposten ville fotografere ham i dette rommet, hvor der henger et Fosse-portrett, fotografert av Per Heimly. Også et innrammet dikt fra Jon Fosses diktsamling Nye dikt (1997):

Kom med din morgen

Til oss som er i den gamle dagen

Din morgen, i oss

Kom med din morgen til oss

–Du kaller deg en drikkfeldig forfatter på Vestlandet, men med din store litterære produksjon, må drikkfeldigheten være uproblematisk?

–Fleiper litt med det, men jeg liker godt å drikke. Jeg har et tydelig regime på ikke å drikke når jeg skriver, ellers aldri før kl. 17. Det er en enkel livsregel. Tror den er god.

Jubilanten jobber for tiden med litt forskjellige ting, som han sier. Blant annet skriver han sin versjon av Goethes Faust , som Erik Stubø skal sette opp på Statsteatret i Stockholm, ny libretto til Melancolia , et korverk til åpningen av Oslo domkirke, og tekster til Festspillene i Bergen neste år. I disse dager utkommer Fosses Dikt i samling , også med nye dikt, diktsamlingen Songar og barneboken Spelejenta . Sistnevnte bok handler kort fortalt om en jente som tar med fiolinen sin og drar av sted for å redde faren som sitter forkommen på en øy. «Eit fjell er imellom meg og faren min, sa ho». Er dette en fysisk redningsferd, en mer mental beretning om å komme nær hverandre igjen, eller kanskje begge deler, undrer denne leser.

–Hva tror forfatteren?

–Jeg håper boken beveger seg på flere plan, og regner den nærmest som et kunsteventyr. Synes det ble en fin liten tekst, forteller Fosse.

–Du er glad i barn?

–Ja, veldig. Selv har jeg fire barn i alle aldre og alle retninger. De er svært forskjellige. Det er utrolig fint å følge dem. Alle unger jeg kjenner er poeter så lenge de får være det. De er veldige unike når de blir født, så blir de normalisert etter hvert.

–Det føles riktig å kalle deg den aldrende mannen og havet, Fosse. Ditt litterære univers er jo båt, sjø og kystkultur, synonymer for livets enkle, men akk så vanskelige eksistensielle spørsmål?

–Jada. 29. september fyller jeg 50 år, og er en aldrende mann. Litt fleipete sagt er det jo havet, døden og kjærligheten jeg skriver om. Det enkle er utrolig komplisert. Som begreper er eksempelvis fødsel og død enkle, men tenk hva fødsel og død betyr for den enkelte. Det er ubegripelig.

–Og du skriver mye om allmenne følelser, som livskår, livets skjørhet og om tilkortkommenhet, ikke minst?

–Ja, jeg skriver veldig mye om det. Hele tiden.

–Noen mener det er for lite kommunikasjon menneskene imellom i skuespillene dine?

–Jeg mener det er motsatt, at det er for mye kommunikasjon. Man forstår hverandre altfor godt, poengterer han.

Det er så mye mellom Jon Fosses linjer, og minst like mye usagt og følsomt å forholde seg til for leseren og teaterpublikum.

–Dine kritikere mener at du overlater for mye tolking til publikum?

–Det er en relevant innvendig, men jeg spør hva man forventer at en dramatisk tekst skal være.

–Hva forventer du av din?

–Mitt partitur, et riss av et slags univers der klangene og tonene er klart definert, er det opp til regissør og skuespillere å tolke på scenen. Det er ekstrem presisjon i mine tekster. På den annen side er det ikke navn på personene jeg skriver om, de er mer klanger som møtes. Det er først på scenen de blir karakterer. Mine dramatiske tekster er helt ferdige når de er skrevet, men gir samtidig stor frihet til tolkning på scenen. Med god regi løftes tekstene på scenen og blir mer enn et dikt. Forklar det den som kan, sier Fosse og grunner på noe en liten stund.

–Responsen på min dramatikk er todelt. Det lyder kanskje litt arrogant, men enten skjønner man den, eller man skjønner den ikke. Det er som musikk, enten hører du den eller du hører den ikke.

–Hva driver deg som forfatter?

–Jeg synes jeg får det til når jeg får det til. Da føler jeg at det er verdt å holde på med dette. Skrivingen er blitt liv og yrke. Nå synes jeg det er greit at det er blitt hva det ble.

–Godt at du ble refusert på Høstutstillingen i 1989, og ikke satset på en karrière som halvgod kunstmaler?

–Da var jeg godt etablert som forfatter. Jeg malte endel i ungdommen. Tror ikke det refuserte bildet var så ille, men det manglet nok uttrykk, medgir Fosse.

–Noen mente at unge Jon Fosse burde bli fiolinist?

–Der har jeg nok ingen ting å fare med.

Les mer om

  1. Litteratur