Kultur

Aviskrisens nye konge

En organisasjonen bygget rundt én leder gjør det lettere å handle raskt, tror Torry Pedersen FOTO: TRYGVE INDRELID

Han tar over ledelsen for et produkt han selv tror gradvis kommer til å forsvinne. Likevel har Torry Pedersen (53) fått toppjobben i VG.

  • Journalist
  • Per Kristian Bjørkeng
    Journalist

Les også

  1. Vemod i VG

  2. VG-redaktøren slutter

Den nye toppsjefen i VG tror først han skal fly på økonomiklasse, i det han sjekker inn på Oslo-flyet i Stockholm. Men det viser seg at den som er ansvarlig for den slags har plassert ham trygt forrest hos SAS – sammen med Aftenposten. Som menneske ligner han litt på VG, egentlig: Snakker i store, folkelige bokstaver om sensasjon og underholdning. Men under det hele er han mer tradisjonell og etterrettelig enn mange vil ha det til.

Torry Pedersen tar over etter Bernt Olufsen.

Torry Pedersen ble denne uken utnevnt ikke bare til å overta for avtroppende sjefredaktør Bernt Olufsen, men han fikk også beholde sin nåværende jobb som administrerende direktør i VG. Attpåtil skal han samtidig slå sammen VG på papir og VG Multimedia, som til nå har vært to adskilte selskaper. Nettgjengen er nemlig nå blitt så tøffe i trynet av all suksessen at ledelsen ikke lenger er redde for at de skal bli overkjørt av en svær papirlastebil. Alle vet at vinden ikke blåser med de døde trærne lenger.

Hersker

VG har i alle år hatt både en administrerende direktør og en sjefredaktør, men nå skal altså bare én mann få ansvaret for alt.

– Jeg liker å kalle det eneleder, sier Torry Pedersen – uten antydning til hovenhet.

Ekstraoppgavene får allerede konsekvenser. Når Aftenposten ber om et intervju, er det nesten umulig å finne tid. Den eneste lille glipen hvor han ikke er opptatt i løpet av tre dager, er tiden i luften mellom Stokholm og Oslo onsdag ettermiddag. Flyturen til den svenske hovedstaden er allerede booket av et annet medium. Den halvtimeslange båtturen fra hjemstedet ved Vollen i Asker til Oslo er også booket med møter fra brygge til brygge. «Backlogen» på e-posten er på flere hundre uleste meldinger.

– Er det noe som er sikkert, så er det at endringene i de neste ti årene vil bli større enn de som har vært i de ti årene som har gått. Med organisasjonen bygget rundt én leder blir det lettere å handle raskt, enn om organisasjonen er delt i to pyramider, tror han.

Tøft

Pedersen bør bruke tiden godt, for det er ingen lett oppgave den nye sjefen for en av Schibsteds aller største suksesser må løse. VG har klart det så godt som ingen andre aviser i verden har maktet, nemlig å bruke en topp-posisjon på papir til også å bli størst på nettet. Samtidig skriver Aftenposten at «VG fortsetter stupet», og utviklingen tilsier at papiravisen om få år kan være halvert siden toppåret 2002.

Problemet er at de digitale inntektene, selv fra Norges største nyhetsnettsted, ikke er i nærheten av å matche inntektene fra den stadig svinnende papiravisen. Hvordan skal det da gå med det som alle bekymrer seg for – den kritiske journalistikken?

– Hadde jeg sittet med svaret, hadde jeg tjent enda bedre enn jeg gjør. Jeg har ingen tro på at vi har kommet til et punkt i menneskehetens utvikling hvor vi blir mindre interessert i kvalitativ informasjon. På en eller annen måte må journalistikken finansieres.

For VG Netts del tjener vi gode penger, men vi har ikke bærekraft til å finansiere så mange personer som papiravisen. Det er rundt 100 ansatte der, og rundt 310 i papir-VG. Derfor er det fortsatt sånn at mye av den avslørende journalistikken blir initiert i papir. Det har ikke noe med mediet som sådan å gjøre.

– Men hvordan, hvordan?

– For VG Multimedia blir det åpenbart svært viktig å opprettholde annonsene. Men på et eller annet vis må vi få til brukerbetaling, tror jeg. Det skal ikke skje med en betalingsmur. På det digitale feltet vil det i stedet bli en myriade av inntektsstrømmer. Vektklubben er et eksempel på noe som gir penger. Men vi har liksom ikke knekt koden.

Uansett hva vi gjør, er det en ting Apple-sjef Steve Jobs har lært oss: Det må være enkelt. Det må vi si er bevist en gang for alle.

VG+ - avisens iPad-satsning

– Du sier dere må ta betalt, men dere har fortsatt ikke begynt å ta betalt for Ipad-utgaven VG+, slik dere har varslet?

– Dato for betaling er flyttet litt på, for vi ville utvikle litt mer først. Ryktene sier at Apple og Murdoch kommer med et abonnementssystem for iPad. Om vi må vente noen få dager på det, så gjør vi det.

– Apple fører streng kontroll med appene, og danske Ekstra Bladet har for eksempel fått problemer med å få publisere sine Side 3-piker. Hvordan synes du det er som sjefredaktør å få en ny, amerikansk redaktør over deg igjen?

– Det har jo en ytringsfrihetsdimensjon. Men jeg har også en viss sans for at Jobs vil holde porno borte fra det han selger. Jeg opplever ikke at VG har hatt noen problemer med sin redaksjonelle profil der.

– En del lesere og observatører har klaget over at VG+ på iPad, det siste året hypet som «journalistikkens redning», er for tynn?

– Jeg tror det er smart at den er tynn.

En av de store utfordringene for avisene er at de leverer så mye stoff som folk ikke har tid til å lese at det er med på å drive frafallet fra papir fremover. Hver søndag bærer jeg ut store bunker med ulest materiale. Med VG+ gir vi et utvalg som gjør at de 20 minuttene en typisk bruker benytter blir den best mulige leseopplevelsen.

Hybrid

Torry Pedersen selv er en ekte hybrid, med sin tosidige bakgrunn fra journalistikk og økonomi, og med like mengder nett og papir. Fredrikstadgutten og diplomøkonomen med arbeiderbakgrunn var på vei til å ta en MBA i USA, da han lille julaften 1980 slang innom et diskotek i Fredrikstad. Der kom han i prat med en journalist fra Fredriksstad Blad. Torry lurte på om han ikke kunne få skrive litt der som frilanser. Jo, kom ned på mandag, sa journalisten. Det begynte med en håndballkamp i de lavere divisjoner. Siden gikk det raskt til topps.

– Jeg har ikke noen gang søkt på en jobb uten å bli spurt om å ta den. Sånt handler om to ting, tror jeg: Du må gjøre en så god jobb som mulig der du er, og så må du være på rettsted til rett tid når ting beveger seg. Og sånt er alltid litt flaks, egentlig, sier enelederen. Vi har kommet ut av ankomsthallen på Gardermoen, der fotografen stopper ham et lite øyeblikk for å ta noen bilder.

– Bare ta de bildene du vil. Men gjør det fort. Jeg må ikke miste det flytoget!

Jeg har ikke noen gang søkt på en jobb uten å bli spurt om å ta den.