Kultur

Filmeksperter: Fritt frem for å ta seg friheter

Thor Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam jr. forstår reaksjoner på filmens fremstilling av Herman Watzinger. Ifølge filmprofessor er det ingen klare grenser for bruk av levende modeller i spillefilmer.

Anders Baasmo Christiansen (t.h.) som Herman Watzinger har fått kritikk for å fremstilling av Thor Heyerdahls nestkommanderende i filmen Kon-Tiki. Gustaf Skarsgård spiller Bengt Danielsson. Carl Christian Raabe / Norsk Film

  • Eldrid Oftestad

Forfatter Ragnar Kvam jr. kunne aldri tatt seg dikteriske friheter i sine to biografier om Thor Heyerdahl. For tiden holder han på med en tredje bok om den filmaktuelle eventyreren.

Han skjønner at Herman Watzingers datter reagerer på hvordan faren fremstilles i filmen Kon-Tiki .

Trine Watzinger Narum sier til Aftenposten at filmskaperne Espen Sandberg og Joachim Rønning har tatt seg store friheter og gir et uriktig bilde av hennes far.

– Nå har jeg ikke sett filmen, men etter det jeg har forstått er ikke Herman Watzinger fremstilt korrekt. Og scenen i filmen der Watzinger vil at balsastokkene byttes ut med stålwire, stemmer ikke. Jeg har forstått det slik at denne scenen er laget for å gjøre historien spennende, men jeg kunne aldri ha gjort noe lignende som biograf, sier Kvam jr.

– Men hvis du skulle skrevet en roman om Thor Heyerdahl, da kunne du ha gjort det?

Les også

- Kon-Tiki gir et grovt uriktig bilde av min far

– Ja, men som biograf er det viktig at alt er korrekt, også bipersonene, sier han.Forfatteren har vært i kontakt med skuespiller Pål Sverre Hagen som spiller Thor Heyerdahl i filmen.

Den gode historien

Les også

Svært svømmedyktig «Kon Tiki»-epos

Sara Brinch er førsteamanuensis ved Institutt for kunst— og medievitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim og har forsket mye på den biografiske spillefilmen.Hun mener at den gode fortellingen er viktigere i biografiske filmer i dag enn tidligere, men hun vil ikke sette en grense for hva man kan tillate seg og ikke når man lager en biografisk spillefilm.

– Filmskaperne bruker gjerne et mer kreativt uttrykk i dag enn tidligere for å gjøre historien bedre. For eksempel reagerte pårørende til Margareth Thatcher på hvordan den tidligere britiske statsministeren ble fremstilt i Jernkvinnen. Noe liknende ser vi nå med Kon-Tiki-filmen, sier Brinch.

— Jeg har ikke sett filmen, men jeg har hørt regissørenes forklaring på hvorfor de fremstiller Watzinger annerledes enn han var. Jeg vil ikke si at det er noe galt i det, det er helt i tråd med hvordan man i biografisk spillefilm vanligvis gjør visse endringer, særlig i bipersoners livshistorie og karakter. Jeg synes det er fint når regissørduoen er ærlig og forklarer hvorfor de har gjort de grepene de har.

Hun har aldri hørt om noen som har gått til juridisk sak fordi en spillefilm ikke har fremstilt en person eller hendelse korrekt.

– Jeg tror det er mer vanlig i dokumentarfilmsammenheng, eller TV-reportasjer. I Norge har vi heller ikke laget så mange biografiske spillefilmer sammenlignet med andre land. Selv var jeg veldig fascinert av Thatcher-filmen, og jeg likte også godt De-Lovely fra 2004, der Kevin Kline spilte komponisten Cole Porter. Der refereres det til en annen film om Porter, Night and Day fra 1940-tallet, som fremstilte den homofile musikeren som en heterofil mann som var godt gift. Dette var helt i tråd med det offentlige imaget Porter selv ville ha, og med samtidens moralsyn, sier hun.

De-Lovely viser at spillefilmen alltid har tatt seg friheter i framstillingen av historiske personer.

Uklare grenser

Filmprofessor Gunnar Iversen ved NTNU i Trondheim vil ikke si at det er noen klare grenser for hvor langt man kan gå når man lager biografiske spillefilmer.

– Det er nok enklere å lage film om en person som det er lenge siden levde enn om noen som døde for ikke så lenge siden. Med andre ord er det lettere å ta seg friheter i en film om Napoleon enn om Edvard Munch eller Thor Heyerdahl.

Professoren har ikke sett Kon-Tiki-filmen, men han går ut fra at filmskaperne har tatt grep som de gjorde da de laget Max Manus.

– Og da blir det ofte slik at historien kan virke usann for noen. Det så vi i filmen Max Manus der historien om krigshelten ble en guttefortelling der blant annet Tikken Manus ble fremstilt mer som et sexobjekt og en morsfigur enn en likeverdig person. Nylig så jeg en DVD fra 1986 om Fridtjof Nansen. Den var ekstremt kjedelig fordi den fremstilte Nansen som en helgen.

Churchill som antirøyker

Selv om fagfolkene synes det er vanskelig å trekke opp noen klare regler for friheter man kan ta seg i filmer hentet fra virkeligheten, står Watzingers nærmeste fast ved kritikken av filmskaperne.

Les også

- «Kon Tiki» er en generøs visuell fest

– Herman var ikke noen svekling, men en Gregory Peck, sier Arnvid Aakre.Han var en nær venn med Herman Watzinger og reagerer på at vennen hans blir fremstilt så annerledes enn den han var.

– Jeg har ikke sett filmen, men jeg har fått med meg at filmskaperne forandret rollen som Watzinger for å gjøre historien mer spennende. Men da skulle de ikke kalle det en historisk film. Det er som å portrettere Winston Churchill som en antirøyker eller å si at Obelix ser ut som Asterix, sier Aakre.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Renée Zellweger er praktfull som Judy Garland

  2. KULTUR

    Historikerne imponert over filmen: Denne gangen er det fusket lite med historiske fakta

  3. DEBATT

    Essay: Norske filmskildringer av den tyske okkupasjonen er unyanserte og heltedyrkende

  4. KULTUR

    Kjetil Lismoen: Virkeligheten har innhentet norsk film

  5. KULTUR

    Europas frykt for religion

  6. KULTUR

    Gjenreis filosofens norske hus!