- Viser at det er et enormt behov for å snakke om dette

Lene Marlin (34) skrev en dønn ærlig kronikk om psykiske problemer og selvmordsforsøk i Aftenposten. Responsen har vært overveldende.

Kjente og ukjente, unge og gamle, hvermannsen og fagfolk har denne uken hyllet Lene Marlin for hennes åpne og ærlige kronikk i Aftenposten.

«Jeg er blitt sett gråtende på TV ... Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått dem for lenge siden».

Dette skrev artist Lene Marlin i en kronikk i Aftenposten tirsdag denne uken. Der fortalte hun om sine psykiske problemer etter gjennombruddet som popstjerne i 1999, og åpent og ærlig om mer enn ett selvmordsforsøk.

Les kronikken:

Les også

«Jeg kan like godt si det høyt. Jeg prøvde å ta mitt eget liv.»

Les det første intervjuet:

Les også

«Jeg vet at mange der ute tenker at livet ikke kan endre seg, men det kan det jo»

Enormt behov

Reaksjonen fra folk på gaten, på nettet og på telefon, fra unge og gamle, fra kjente og ukjente, fra folk som sliter og deres pårørende, fra hvermannsen og fagfolk innen helsevesenet, forteller henne at ja, hun gjorde i alle fall rett i å fortelle hele sin historie nå.

— Jeg hadde håpet på et visst engasjement, men ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at det skulle bli slik. Responsen har vært helt overveldende fra alle kanter. Jeg er helt klart overrasket, men det viser bare at det finnes et enormt behov der ute for å snakke om dette temaet, sine Lene Marlin.

— Det som gjør sterkest inntrykk nå i etterkant, er to ting. Det er alle de som sier «jeg er ikke helt der at jeg tenker på å ta livet mitt, men jeg kjenner meg igjen i alt det andre du skriver, om det utholdelige presset og forventningene». Og så er det alle de som sier «at fordi du tør å si dette høyt, så gjør jeg det også nå».

— Det var akkurat denne effekten jeg håpet på med kronikken.

- Hva tenker du om at fagfolk sier du har reddet liv?

— Det...det ... Igjen, jeg hadde håpet at kronikken skulle ha en effekt. Men akkurat nå går jeg litt tom for ord.

Intet negativt

Aftenposten møter henne i går ettermiddag. Lene Marlin forteller at meldingene begynte å strømme inn på telefonen ett minutt etter at kronikken ble lagt ut på avisens nettsider og hennes egen Facebook-side samtidig mandag kveld.

Før det var gått én time, hadde over 430 personer lagt igjen kommentar på hennes side. Kvelden etter var hun gjest i Dagsrevyen.

— Jeg så ikke helt den komme, for å si det slik. Jeg har ikke opplevd én eneste negativ ting denne uken, alt har bare vært fint. Jeg har båret på denne historien og kronikken så lenge, og visste hele tiden at det var nødvendig å skrive den så personlig og direkte som jeg gjorde. Skulle jeg fortelle, måtte jeg formidle følelsene helt inn til beinet, sier Marlin.

I all rosen hun har fått, snakker de fleste om hvor modig hun er.

— Jeg var aldri redd for å skrive og dele den, fordi jeg ikke skammer meg over min egen historie. Ordene i den føltes aldri som for mye, og det viser vel også tilbakemeldingene. At noe som der og da opplevdes som det vanskeligste i livet mitt kan hjelpe andre, kan man jo ikke vite.

Debatten ruller

Etter fire-fem dager som føles som minst to uker, er Lene Marlin nå glad for at debatten om psykiske problemer, selvmord og samfunnets press og jag er løftet opp på nytt.

— Nå er det i gang en debatt om en viktig tema, og det er jeg utrolig glad for. Jeg håper folk kan stoppe litt opp, og tenke «hva er det jeg driver med, skal jeg virkelig jage rundt og jobbe meg ihjel for å være perfekt?». Jeg vet at mange har søkt om hjelp etter at kronikken kom ut, og det ordet jeg mest føler og hører er takknemlighet, sier Marlin.

Nå er hun fornøyd med at debatten ruller videre uten henne.

— Jeg fortalte, men det er ikke min historie som er det sentrale her, for dette gjelder så mange av oss. Jeg skjønte at fokuset kom til å bli sterkt på meg denne uken, men det er budskapet som er det viktigste her, sier Lene Marlin.

I kronikken tirsdag skrev hun da også dette rett ut, i en oppfordring til alle som synes livet er vanskelig: «Vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!».