Vi ba kjente norske menn dele et minne som sier noe om det fine ved å være gutt. Dette svarte de.

Problemene viser seg stadig i statistikk og debatt. Men hva med det fine ved guttelivet?

Stian «Staysman» Thorbjørnsen (musiker og programleder)

Jeg elsket rekruttskolen. Militæret minnet på mange måter om «boot camps» jeg hadde sett på amerikanske filmer. Det komiske var at jeg alltid så forferdelig ut, selv om jeg forsøkte å følge boken.

En gang hjalp to kompiser meg med antrekket før oppstilling. Denne gangen skulle jeg ikke bli kalt «en dårlig stappa høysekk».

Jeg sto i giv akt med resten av troppen, mens jeg i sidesynet så at befalet gled langsomt forbi dem før meg. Jeg ble stoltere jo nærmere han kom. Gjorde meg klar for å bli inspisert og få skryt. Så bråstoppet sersjanten, helt inntil ansiktet mitt. «Hvordan i hælvete klarer du å se så jævlig ut?!»

Jeg ble satt helt ut. «Kan du presisere hva som faktisk er feil?» spurte jeg forsiktig. Befalet tok et godt skritt tilbake. Senket hodet og stirret på marsjstøvlene mine før han langsomt hevet blikket og inspiserte bukse, belte, skjorte og caps. Myste. «Alt er faktisk bra, Thorbjørnsen», sa sersjanten. «Du ser bare generelt jævlig ut.»

Etter denne episoden «kapitulerte» på en måte befalet – og tillot at jeg var han klovnen som ikke så bra ut på utsiden, men som hadde et ålreit humør og innfridde på alt annet.

Adam Schjølberg (komiker)

Ofte blir jeg spurt om min biologiske far og hvordan forholdet har formet meg. Men jeg vil heller snakke om min stefar. Han som ryddet opp etter en annen.

Som gutt var jeg sensitiv, omsorgsfull og ettertenksom. Kvaliteter jeg i voksen alder er stolt av å ha, men da gjorde det meg til et utskudd. Jeg hadde trengt en rollemodell. Men faren min var fraværende.

Så fikk jeg stefar. En som brydde seg om meg. Som da jeg skulle ha klassefest og CD-spilleren tok kvelden, og Pappa-Trond kastet seg i bilen fem på stengetid for å kjøpe ny.

Dette var noe nytt for meg. En voksen mann som tok hensyn til mine følelser. Som av en eller annen grunn ønsket å være far for meg.

Dermed skulle jeg også få oppleve disse «far og sønn-øyeblikkene». Han lærte meg å stable et bål, kjøre båt og sløye fisk.

Disse mennene som vi kaller stefedre eller bonuspappaer, fortjener all hyllest.

Nicolay Ramm (programleder)

I guttegjengen min liker vi å fantasere og drømme oss vekk. Jeg vokste opp i en vennegjeng der vi ikke tar oss selv så høytidelig, og vi liker å tulle og kle oss ut. Her er et bilde fra 2014, da vi arrangerte Ringenes herre-fest. Jeg har gjort et forsøk på å kle meg ut som en hobbit. Gandalf, Aragorn og Sauron var også på festen. Vi arrangerte pil og bue-konkurranse, spydkast og fekteduell.

På kvelden drakk vi øl fra horn og sang irske folkesanger. Det hele er ganske teit, men samtidig veldig fint, og jeg husker det som en veldig hyggelig kveld. Hele gjengen har samme referanser, og vi tuller med hvem som er hvem fra filmene.

Jonis Josef (komiker)

Da jeg var liten, var jeg tynn og hadde et stort hode (hvem prøver jeg å lure, jeg er fortsatt tynn og har et stort hode), og det fikk jeg høre cirka hver dag. Folk sa «at det eneste svettebåndet du kan bruke, er ekvator-beltet».

I 2019 ville vi sikkert kalt dette mobbing, men jeg liker å kalle det «sunn mobbing». Jeg fant jo selv skavanker på mine venner og lot dem få høre det. Alle jeg vokste opp med, utviklet en tykk hud.

Jeg tror grunnen til at du ikke hører så mange menn snakke om kroppspress, er denne «garderobeprat»-kulturen. Om «Fredrik» er blitt litt tykk, ja, da kan du banne på at han får høre det av vennene sine, noe som igjen gjør at «Fredrik» ikke utvikler en usikkerhet rundt dette.

Motsatt, om «Kristine» har lagt på seg, erfarer jeg at man må trå varsomt rundt «Kristine» og ikke nevne noe. På samme måte som vi gutta kan lære å uttrykke mer følelser oss imellom, føler jeg kvinner kan lære mye av vår grilling.

Sondre Lerche (musiker)

Høsten 1989 var det ikke nok jenter på kullet til at det syntes forsvarlig å fordele dem mellom klassene. Så mine første seks år på skolen gikk jeg i en ren gutteklasse.

Selv om jeg som liten kunne navnet på alle mulige bilmerker og kjøretøy, ble jeg aldri fortrolig med den tradisjonelle, firkantede gutterollen.

Lite visste jeg om hva som foregikk på innsiden av en «typisk gutt», men jeg skjønte at det ikke var meg.

Jeg var bestandig blant de siste som ble valgt i gymmen. Den atletiske, røffe fotballgutten var jeg aldri.

Men det var helt OK. Jeg likte å føle meg litt annerledes.

Jeg hadde gode venner, selv om interessene våre ikke alltid overlappet. Jeg elsket å pusle for meg selv og skape min egen verden med musikk, filmer og ting jeg lagde. Da trengte jeg liksom ikke mer enn meg selv.

Årene fra jeg var 8 til jeg var 18 viet jeg hovedsakelig til å prøve å lage sanger. Underveis ble jeg en svært pretensiøs tenåring. Og jeg er takknemlig for det. Tenårene er den beste tiden å være pretensiøs. Ikke kast bort dine beste gutteår på å gjøre deg mindre enn du en gang kan bli.

Hva ville du dratt frem fra egen barne- eller ungdomstid? Del gjerne din historie i kommentarfeltet!