Det var en lørdag, antagelig omtrent på denne tiden i 1983. Jon Michelet var en etablert forfatter på 38, jeg en gymnasiast på 17.

Forfatteren serverte pulverkaffe og mariekjeks hjemme i Oslo. Han skulle ut med båten, sa han, men viste ingen utålmodighet. Jeg skrev særoppgave om hans forfatterskap og spurte i vei.

Jernkorset skjønte jeg, Terra Roxa også. Thygesen-bøkene var ikke vanskelige. Men denne Jerv, jervere, jervest var et mysterium, syntes 17-åringen fra Stavanger. Hva skulle man mon kalle sammensuriet, en eksperimentell roman?

– Ville du ha fått denne antatt hvis du ikke var en etablert forfatter allerede, spurte jeg.

Michelet lo høyt, og han lo lenge, men med smilende øyne. Han syntes nok jeg var litt søt.

Da jeg sa meg ferdig og ville skru av båndopptakeren, stanset Michelet meg og spurte hva norsklæreren het. Så leste han inn en melding til henne om at hun måtte gi meg seks i karakter, ellers ville hun få med ham å gjøre.

Jeg fikk seks. Det er ikke godt å si om trusselen fra Michelet hjalp, men det var ikke ofte jeg fikk den karakteren.

Noen år senere traff jeg ham igjen og nevnte episoden fra 1983. Han husket den, ikke på grunn av «trusselen», men på grunn av spørsmålet om Jerv.

Jeg hater klisjeer som pesten, men her er det vanskelig å ikke gripe til den fra Praha-våren: Jon Michelet var kommunisten med et menneskelig ansikt.

Folk med ytterliggående synspunkter har sjelden humor, i alle fall ikke av den selvironiske typen. De er enøyde, harde og uforsonlige. Fanatikere må nemlig skjule usikkerheten vi andre kan leve bedre med.

Roald, Berit / NTB scanpix

Hvordan Jon Michelet var som revolusjonær i den hardeste perioden på 1970-tallet, kan jeg ikke vitne om. Ifølge beretningene, blant annet Hans Petter Sjølis bok om Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), var Michelet aldri sentral, men hang med og forsvarte sin venn, partiguru Tron Øgrim, i tykt og tynt.

Men det er vanskelig å tro at sjarmen, humoren og rausheten oppsto først på 1980-tallet.

Like lett er det å tro at det hjalp å ha bakgrunn som sjømann og journalist, ikke som student. Universitetet var visst en blandet fornøyelse på slutten av 1960- og det meste av 1970-tallet, ifølge overlevende.

I 2011 kom han med Mappa mi, en bok om alt nidkjære norske overvåkningsagenter hadde registret om ham opp gjennom årene. Det var ikke lite, det var til dels komisk - og en Michelet i fin form raljerte i vei. Han gjorde det også med en viss raushet og selvironi.

Som anmelder av boken i Morgenbladet, syntes jeg likevel at bokens innledning var mest påfallende. Her viste Michelet ingen forståelse for at han overhodet var blitt overvåket. Han var altså medlem av et revolusjonært parti, med militant språkbruk, hemmelige medlemslister og møter. Ifølge Hans Petter Sjølis bok, drev en del ml-kadre også med våpentrening.

Hva annet skulle overvåkningspolitiet gjøre enn å overvåke AKP (ml) grundig?

Da vi møttes etter anmeldelsen, ga han meg rett.

– I alle fall delvis, la han til med løftet pekefinger og latter.

Kanskje Jon Michelet forsto partiet i lys av seg selv, uten å forstå at han var den sjeldne fuglen han var.