– Det var ikke planlagt det som skjedde. Vi gjorde jo bare dette for gøy.

Anna Lotterud (25), den ene halvdelen og ansikt utad i Anna of the North, nipper til en kopp te på Kunstnernes Hus og minnes da tilværelsen tok en uventet vending. Ikke at hun må grave uendelig langt bak i hukommelsen, det er nemlig bare seks måneder siden Lotterud og låten «Sway», produsert av Brady Daniell-Smith, ble et fenomen over natten. Med svimlende 257.000 avspillinger på kort tid har låten fått bandet inn i varmen hos det norske managementet HES og sikret spillejobb på by:Larm og det gedigne musikkbransjearrangementet South By Southwest i Austin i Texas.

– Da vi ga ut den første låten, fikk vi mye oppmerksomhet fra internasjonale blogger. «Who is Anna, and how far north is north?» spurte folk. Og det var jo en grunn til det. Vi hadde jo ikke gitt ut noe! sier Lotterud.

Å navigere seg fra null til hundre som musiker er blitt såre enkelt etter at internett åpnet musikkbransjens sluser for amatører. Men det er tilsvarende enkelt å ende opp som nummer tretten på dusinet i mylderet av meningsfrender som håper på å «bli oppdaget». Det gjelder imidlertid ikke Anna of the North, som så langt har figurert i toneangivende magasiner som NME og Vices musikkblogg Noisey. Nylig viet Nylon, et av USAs største ungdomsmagasiner, to sider til Anna of the North under overskriften «Five bands that are going to rule your 2015».

– Nylon intervjuet bare fem stykker, og vi fikk forsiden. Det har vært en bratt kurve, sier hun og illustrerer uttalelsen med en svisjende lyd mens hun gjør en rask bevegelse med hånden.

– Det har gått så fort. Jeg skjønner det ikke helt ennå, alt har skjedd på seks måneder. Det var aldri planen min å drive med musikk. Nå er det jo det jeg vil, men da jeg satt hjemme på rommet mitt og skrev låter, turte jeg ikke å drømme om dette.

Det amerikanske ungdomsmagasinet Nylon viet nylig to sider til Anna of The North under vignetten "bands that are going to rule your 2015."

HEMMELIGHOLD — Til tross for at Anna er datter av musiker og pianolærer Jon Lotterud og har drodlet med musikk hele livet, forsto ikke engang hennes nærmeste venninner omfanget av musikkinteressen.– Jeg fikk en gitar da jeg fylte 18, men den tror jeg sto i et hjørne i to år før jeg faktisk plukket den opp. I løpet av fem år lærte jeg meg det jeg kan i dag, som egentlig ikke er så veldig mye, sier hun og ler.

– Men jeg har laget masse demoer, og hadde lenge en åpen Soundcloud-profil, selv om jeg aldri delte linker med noen og ikke turte si til noen av venninnene mine at jeg holdt på med dette. Det var under en fuktig tur på byen i Melbourne i Australia, hvor hun bodde på det tidspunktet, at hun traff den australske produsenten Brady Daniell-Smith. Det var avgjørende for tilblivelsen av bandet.

– Herregud, måten vi møttes på er jo en kjempeklisjé! Jeg skulle se ham spille i Melbourne, og før konserten jammet jeg med noen kompiser. «Du må spille i kveld», sa de. «Er dere klin gærne?» svarte jeg. I pausen kom bartenderen bort til meg og spurte: «Ja, er du klar til å spille?» Jeg hadde aldri stått på en scene før, men til slutt tvang de meg på. Etterpå begynte Brady og jeg å snakke.

På spørsmål om hvorfor Lotterud tror «Sway», en av fire låter bandet har i den offentlige katalogen, har truffet en nerve, svarer hun beskjedent at hun «ikke har noen forklaring på det». Litt av svaret kan ligge i nettopp den ydmyke tilnærmingen til musikk.

– Det er mange musikere som kan alt om teori, men så tenker jeg at de kanskje låser seg fast i denne teorien. Så har du de som ikke kan noe og tenker: «Åh, dette høres bra ut.»

– Jeg kan ingenting om musikkteori, men vet hva jeg liker.

Les også: