Kultur

A-ha nye album: «De har ikke laget dette albumet for å revolusjonere popmusikken»

A-has nye album Cast in steel er et hyggelig gjensyn med et band som har slått seg til ro med hvem de er.

  • Eivind A. Westad Stuen

Vår vurdering:

4 av 6

Musikalsk gjør bandet en god jobb. Harkets vokal er stort sett like fløyelsmyk og emosjonell som man forventer av ham, og Furuholmen og Savoys bidrag fanger stemningen man forbinder med a-ha. Berit Roald

Det er tredve år siden Take on me tok verden med storm. A-ha ble ett av de første norske popnavnene som fikk det til internasjonalt, noe som naturlig nok gjorde dem til et nasjonalklenodium.

Nylig initierte de sitt andre comeback med den lovende singelen «Under the makeup», som kombinerte den klassiske sounden med et mer modent, nærmest tidløst lydbilde. Og nå er altså deres tiende album ute.

I overkant uinspirert

Seansen åpner med tittelkuttet. En litt for streit poplåt. Nærmest sukkersøt. Den lyder for all del pent, og Harkets stemme ligger perfekt i miksen. Men selve komposisjonen er i overkant uinspirert.

Den gir allikevel en grei introduksjon til hvor bandet nå befinner seg musikalsk: Åttitallsnostalgi kombinert med store produksjoner. Minimalistisk synthpop på steroider.

A-ha holder noenlunde fast i lydbildet fra singelen, som kommer som spor nummer to: atmosfæriske tendenser, drevet av digitale strykere og myke synthlyder, med innslag av tilbakelente retrogitarer. Og repetitive trommer man kan danse til.

Slik ble forsvunnet a-ha-materiale ble funnet igjen etter 30 år:

Les også

Slik reddet a-has største fan tingene bandet glemte i London for 30 år siden

Bringer tilbake minner fra glansdagene

Åttitallsnostalgi kombinert med store produksjoner, skriver vår anmelder. Knut Snare

Nostalgien kan blant annet spores til gjensynet med produsent Alan Tarney, mannen som også arbeidet på bandets tre første album. Denne gang har han bidratt på bare tre låter. Nostalgien blir spesielt tydelig på spor som «Forest fire», som legger seg tett på sounden fra bandets tidlige hits.

Kanskje litt tannløs, men absolutt en fengende låt som bringer tilbake gode minner fra bandets glansdager. En annen godbit er «Door ajar». Den nærmer seg et mørkere lydbilde, med et basstungt bakteppe som like godt kunne høre hjemme hos Depeche Mode, og et flott, åpent refreng med romklangbadet gitar som bringer tankene til Bowies «Heroes». Klart en av skivens beste kutt.

Litt for mange nødrim

Musikalsk gjør bandet en god jobb. Harkets vokal er stort sett like fløyelsmyk og emosjonell som man forventer av ham, og Furuholmen og Savoys bidrag fanger stemningen man forbinder med a-ha. De fyller låtene med små detaljer som gir de enkle låtstrukturene substans og variasjon.

Albumets produksjon gjør god plass til instrumentene, og skaper en behagelig, om enn noe monoton, lytteropplevelse. Tekstene på sin side er ikke spesielt spennende, preget av noen nødrim og klisjeer. Men de får for all del jobben gjort, og jeg tviler jo for så vidt på at de noen gang var ment som tekstanalysemateriale. Og her og der klinker Harket til med et og annet poetisk gullkorn.

Hør flere gode poplåter på ukas spilleliste:

Les også

Lana Del Rey deler ut telefonnummeret sitt i en av ukens beste låter

Disse låtene overrasker positivt

Duoen «Mythomania» og «She's humming a tune» kommer nærmest det jeg tror mange forventer av et nytt a-ha album: kjente stilgrep med en litt nyere sound, og melodier som ikke legger seg for nær tidligere materiale. Det er også de to låtene hvor bandet viser mest energi. De gir håp om at bandet har en fremtid utover å hvile på tidligere arbeid. Albumet ender med «Goodbye Thompson», en fin og melankolsk låt, med noen artige, melodiøse innslag. Ett av de mest interessante sporene.

Holder seg innenfor komfortsonen

Cast in steel er glatt, noe ensformig pop som i det store og hele holder seg innenfor a-has etablerte komfortsone. Men de har ikke laget dette albumet for å revolusjonere popmusikken. Det burde vi heller ikke forvente av dem. Dette er heller lyden av et band som endelig har kunnet lage noe sammen igjen uten forventningspress utenfra.

En tilbakelent utgivelse som plasserer bandet i en slags trend – for skiven passer godt inn med mye av dagens åttitallsinspirerte indiepop, og kan slik sett skape interesse i en ny generasjon før verdensturneen de legger ut på om drøye tre uker. Dette er først og fremst et album som prøver å fange essensen av A-ha tredve år etter gjennombruddet, og som langt på vei lykkes.

Albumet slippes fredag 4. september.

Les flere aktuelle plateanmeldelser:

Her er boken alle snakker om:

Les også

Anmeldelse av ny Millennium-bok

Trenger du tips til TV-serier. Her er noen du bør få med deg:

  1. Les også

    Carly Rae Jepsen: en velregissert popmaskin

  2. Les også

    Narcos: Kokainkrøniker på TV

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Morten Harket
  3. Musikkanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Kommode: Musikk som danser deg inn i høsten

  2. KULTUR

    Nytt Turbo-album: Koselig deathpunkdekadens

  3. KULTUR

    Kledelig popinnpakning av «nye» Greni

  4. KULTUR

    Effektiv kraftutblåsning fra Blood Command

  5. KULTUR

    Falkevik: Ny jazztrio med popteft

  6. KULTUR

    Nytt album: Velregissert kaos fra Nine Inch Nails