Nonner, joik og visumtrøbbel
Årets beste diktdebut er også den morsomste. I tillegg til Audun Mortensen debuterer åtte lyrikere i år. Vi anmelder dem samlet her.
Poesien blir første offer i det nye, kommersielle Bok-Norge. Slik lyder bekymringsmeldingen fra bransjefolk. Diktsamlingene vil med tiden forsvinne i mengden av bestselgere og markskrikerske kjendisutgivelser.
Stemmer det? Siden poesien uansett har vært en marginal genre de siste tiårene, er det vanskelig å måle utviklingen. Men ved å gå direkte til debutantene, kan man finne ut i hvert fall to ting: Er nåløyet blitt trangere i 2009? Er interessen dalende?
Forflytning.
Ni poeter debuterer på viktige lyrikkforlag i år, to kvinner og syv menn. Selve antallet er gjennomsnittlig, men bøkene har en uvanlig fordeling. Nesten ingen av titlene utkommer på store forlag. Hverken Gyldendal, Cappelen Damm eller Det Norske Samlaget har debutanter. Aschehoug har én.
I stedet er det små og mellomstore forlag som satser på den uetablerte poesien. Lille Kolon forlag har hele tre debutanter. Oktober og nyetablerte Flamme Forlag har to hver. I tillegg har Tiden én debutant. Det kan være tilfeldig, men dersom utviklingen fortsetter, er den et tegn på at gigantene blir mindre interessert i det tidkrevende arbeidet med avansert språkbruk. De små forlagene kan dermed ta posisjonen som opposisjonelle. Eksempelvis har Flamme Forlag ønsket å dyrke frem en alternativ poesi i Norge, en umiddelbar og uhøytidelig stil som skulle bryte med hva redaktør Bendik Wold har beskrevet som den innadvendte modernistiske samtidslyrikken.
Komisk.
De to debutantene på dette forlaget er da også frisk lesning, ja, Audun Mortensen (24) har skrevet årets beste diktdebut, og i hvert fall den morsomste: Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Allerede utstyret hinter om tull og tøys. Baksideteksten lyder ganske enkelt «(trenger blurb)», under presentasjon av forfatteren heter det at han «(trenger jobb)». Boken «(trenger motto)», ja, egentlig er denne versjonen et resultat av en pdf-lekkasje, får vi vite i siste dikt.
En uferdig bok, altså, eller en bok som vil forestille en uferdig bok. Alle forteller¿er tilsynelatende usensurert poesi, der forfatteren utleverer sine nykker, lengsler og infantiliteter. Mange dikt synes å være resultat av en slags klipp— og lim-aktivitet ved datamaskinen. Meldinger i sosiale medier blandes med lister over innbilte og faktiske vennekretser. Fem dikt er rett og slett kopier av e-posthenvendelser fra forfatteren til bekjente (Gunnhild Øyehaug, Ole Robert Sunde), som han vil ha til å lage bakside-blurb til den foreliggende boken. Resultatet kjenner vi.
Det er i det hele tatt en komisk, opportunistisk atmosfære i denne boken. Jeg-personen vil gjerne gjøre seg bemerket, samtidig som han har et ironisk blikk på sine egne lyster.
Alenepappa.
Midt i all selvpromoveringen finnes det en sår undertone av ensomhet og tvil. Jeg-figuren kan rett som det er havne gråtende på sengen. I diktet «kan jeg bli barista på en dag», kjøper han barnesete til sykkelen, bare for å finne ut hvordan han da vil bli oppfattet. Så sykler han rundt med solbriller og speider etter jenter som synes å kommentere hans stil som attraktiv alenepappa: «jeg forsøker å tyde kroppsspråket og artikuleringene hennes samtidig som / jeg må konsentrere meg om å sykle ’moralsk’ og ’sexy’(¿)». Men etter en stund blir han sentimental og ensom av å sykle rundt med det tomme barnesetet, og forsøker å selge det på ebay, samtidig som han «legger inn et bud på en vannpipe». Alle forteller¿ handler om å oppnå den rette stemningen og livsstilen, samtidig som denne aktiviteten utleveres og latterliggjøres. Dette er godlynt generasjonskritikk og intelligent eksperimentering med datagenererte skrivestiler.
Flamme Forlags andre debutbok, Dikt fra ei nonne, er ikke like overskuddspreget. Terje Thorsen (44) skriver en slags hardkokt surrealisme, gjerne lagt til Oslos østkant. Til tross for tittelen må dette være den minst religiøse diktdebuten i år. Nonnene figurerer helst som seksuelle objekter. Skjønt, boken innledes med et fantastisk svart/hvitt-foto av røykesugne nonner.
Nye Norge.
Det dukker opp nonner andre steder også, hos Rune Berglund Steen (35). Hans debut må ha bokårets mest kompliserte tittel, nemlig Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Dette er merkelig nok den eneste diktdebuten som er påvirket av «det nye Norge». Boken handler om et kjærlighetsforhold mellom en norsk mann og en ghanesisk kvinne. De er av ulike grunner ikke gift, derfor er hun hans «ikke-kone». Boken går rett inn i minefeltet for «blandede par», der forskjeller i kultur, status og tilhørighet kan bli en snikende trussel mot kjærligheten.
I tre lange og fortellende dikt, kalt brev, skildres så vel forelskelsen som frustrasjonene. Den afrikanske kvinnen er fastlåst i Oslo, med visumplikt, mens jeg-figuren driver en utstrakt reisevirksomhet i jobbsammenheng. Han treffer internasjonale dissidenter, arbeider med menneskerettigheter og skriver rapporter fra Sarajevo, Moskva, Bijeljina, Zvorik¿
Gradvis vokser det frem en kritikk av norsk innvandringslovgivning. Steens styrke er at han makter å gjøre den politiske kritikken ytterst personlig og konkret: Mannen blir en representant for det velmenende Norge, samtidig som kvinnens menneskerettigheter – i hans land – oppleves stadig mer begrenset. Parallelt blir diktene nervøse, hastige og fylt med et kommende oppgjør. Også kjærlighetsforholdet invaderes av det byråkratiske språket:
Personkontrollen / var ikke intens
nok. De indre / grensene ble
overrent. Jeg kunne ikke
svare bedre enn en
toller, grineklar
over koffertene
Steen gjør Norge til et land i verden. Han peker fremover i det litterære landskapet. Men hva skjer i innenrikspoesien?
Flere av årets debutanter kretser om familie og religiøse forestillinger. Knut Isachsen (41) og Hege Siri (36) skriver eksplisitt om bønn og tro, men med vidt forskjellig utgangspunkt.
Lys og løgn av Isachsen er en utpreget religionskritisk bok, der bønnen fremstilles som et tvungent språk. Boken har en besk tone, og Isachsen skildrer bitterheten over å være oppdradd i et univers med bud, skyldfølelse og autoritære tekster. Religionen er her blitt et maktspråk som infiltrerer selv de mest intime forhold. Ja, i enkelte dikt er seksualiteten infiserte av forvridde forestillinger om inderlighet:
Vi møtes som tiggere
klapper og klår hverandre
til en felles bønn
Isachsen kan minne om Steinar Opstad, men kanskje mangler han kollegaens evne til å holde tekstene åpne. Her blir kritikken utpreget kulturradikal, og den «religiøse moral» som kritiseres har en gammelmodig aura som smitter over på diktene.
Utredninger om trengsel er en langt mer mangfoldig bok, men også Mathias R. Samuelsen (24) åpner med å avsverge kristendommen:
aldri mer jenter / med bibelske navn
jeg har fått nok / av begge testamentene
nok av fortapelse og tapperhet
Mens den offentlige religionsdebatten er flyttet over til islam, er det altså kristendommen som fremdeles utgjør «anstøtsstenen» hos Isachsen og Samuelsen. I den motsatte enden blir religionen til en eneste stor frihetsfølelse hos Hege Siri, som har sjøsamisk bakgrunn. Hvis det var «skriftreligionen» som ble kritisert i Lys og løgn, er det «naturreligionen» som bejubles i et øyeblikk noen tusen år.
jeg joiker / hvisker fram en bønn
jeg joiker/ ringen i bjørka
gresset bak vipa / vipa over vannet
jeg joiker / mors historie
Det er en indre jubel i disse diktene som virker så vel forlokkende som overoptimistisk. Alt henger sammen i joiken – natur, historie og slekt. Som et intuitivt, universelt språk kan joiken ta over når ordene svikter. Joiken «syr meg sammen fra innsiden», skriver Hege Siri. Ved å eksperimentere med lyder og oppsett bringer hun musikk og rytmer inn i tekstene. Men alt er ikke harmoni og romantikk, heldigvis. Under overskriften «Stilla 1981» finner vi moderne kampdikt om utbygningsprosjekt i samenes tradisjonelle områder.
Besteforeldre.
Det er flere elskede besteforeldre i diktdebutene. Et øyeblikk noen tusen år av Hege Siri er dedikert til morfar. Tommy Skoglund (27) skriver en hel bok om besteforeldre. Forfatteren har selv designet et magisk omslag, der fjerne eneboliger med hvitt og sterkt vinduslys dukker frem bak en snødekt granskog.
Våkne som en del av naturen skildrer jeg-personenes lammende sorg ved besteforeldrenes død. Her finnes det uvanlig mange vakre og presise enkeltsetninger. I de beste diktene får nummenheten et sanselig uttrykk. Ofte dreier det seg om besteforeldrenes liv etter døden, der jeg-et ser for seg at de «stiger sakte inn i jordmassen»:
Bestemor er borte og skal vokse opp
som trær, blåse som løv forbi gamle kjente
Andre steder er det som om forfatteren hilser direkte til Tor Ulven: «Naturen i oss vil ikke huske / mennesket».
Dette er hverken skriftreligion eller naturreligion, snarere meditative dikt om mulighetene for en fortsettelse av vår menneskelige eksistens. Det er talentfulle tekster holdt i en ettertenksom stil. Enkelte steder blir poeten tørr og kontrollert. Som leser mister man fort tålmodigheten med utsagn av typen «jeg må prøve å ikke / finne meg i tankenes forestillinger» og «erfaringene nekter å erfare det / de ikke kan forutse». Noe av den samme konstruerte billedbruken finner jeg hos nevnte Mathias R. Samuelsen og Sara Li Stenstrup. Samuelsen har titler av typen «Veien som diskurs» og «Materialtekniske grunntanker (om organisk bebyggelse)», mens Stenstrup utviser et skriveteknisk alvor som grenser til det stivnede.
Bevegelse.
Det kan godt hende at poesien er i ferd med å tape kampen om plass i de store, kommersielle forlagene. Spørsmålet er hvor skadelig dette er – for poesien. For uetablerte poeter kan det være minst like inspirerende å samarbeide med dedikerte redaktører utenfor det velsmurte maskineriet. Hvem vet om ikke flere av årets debutanter forsøkte seg hos gigantene før de fikk napp hos Kolon, Flamme eller Oktober? Audun Mortensen hilser i hvert fall til «cappelen damn» i Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Uansett var det Flamme Forlag som tok sjansen på å utgi den debutanten som mest markant bryter opp fra det samtidslyriske fellesgodset.
INGUNN ØKLAND
Litteraturkritiker i Aftenposten
