Kultur

Filmanmeldelse: Tannløs film om Trond Giske

Dokumentarfilmen «Trond Giske – makta rår» mangler puls fordi hovedpersonen skyter ned alle forsøk på å snakke om #metoo.

Filmskaperen fulgte Trond Giske i en toårsperiode. Sommeren 2018 og 2019 kjørte han rundt med en campingvogn i Distrikts-Norge og drev valgkamp. Bildet er fra Stangebyen.
  • Ingrid Åbergsjord
    Ingrid Åbergsjord
    Film- og TV-anmelder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

For fire uker siden var en smørblid og offensiv Trond Giske i «Dagsnytt 18» for å snakke om sin ferske rolle som leder av lokallaget Nidaros.

Inntil nylig var dette et av Trondheims minste Arbeiderparti-lag. Men etter at Giske ble leder i høst, har laget hatt en eventyrlig medlemsvekst.

Ordskiftet i «Dagsnytt 18» dreide seg om hvorvidt det er en trussel mot lokaldemokratiet at Nidaros har noen medlemmer som bor andre steder i landet.

Elefanten i rommet ble aldri direkte adressert: Er Trond Giskes slagplan å bruke lokallaget som springbrett for et politisk comeback?

Ville filme comebacket

55-åringen har flere ganger forsøkt å returnere til toppen etter at han måtte trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet for fire år siden. Det var denne reisen, altså comebacket, regissør Håvard Bustnes ønsket å dokumentere da han begynte å filme Giske i august 2018.

Relasjonen ble tydeligvis god, for Bustnes var den eneste fra mediene som fikk filme i Nidarosdomen da Giske og Haddy Njie giftet seg der sommeren 2019.

Prisvinnende Bustnes har tidligere blant annet laget en knallgod dokumentarfilm om bokseren Ole Klemetsen, «Blod & ære», og en film om høyreekstreme i Hellas, «Hatets Vugge».

I en voiceover presenterer Bustnes seg som en uavhengig og nysgjerrig filmskaper som bare vil «forstå hvorfor mange er så splittet i synet på Giske».

Regissøren greier imidlertid bare å skrape på overflaten av det han ønsker å si noe om. Kun tre ganger får denne filmen temperatur. De situasjonene kommer jeg tilbake til, men først noen ord om hvorfor jeg tidvis opplever at regissøren nærmest blir Giskes mikrofonstativ.

Grasrotas helt

Rammefortellingen er at Bustnes følger Giske mens han kjører rundt med en rødmalt campingvogn i Trøndelag og Nord-Norge og driver valgkamp sommeren 2018 og 2019.

Han treffer grasrota i Arbeiderpartiet og får, i alle fall på dette tidspunktet, uforbeholden støtte fra alle han møter langs sin vei.

Med disse gjentagende folkemøtene fra «Tour de Trøndelag» er regissøren med på å underbygge myten om at Trond Giske er den eneste toppolitikeren i Arbeiderpartiet som bryr seg om distriktene.

Det er påfallende at vi aldri ser Giske sammen med noen fra Arbeiderpartiets ledelse. Ingen av dem er intervjuet i filmen. Heller ikke kvinnene som varslet mot Giske, er tilsynelatende kontaktet av filmskaperen. Det er heller ikke VG, som Giske kritiserer i filmen.

Etter filmen satt jeg igjen og lurte på om Giske har stilt som krav overfor regissøren at disse ikke skulle kontaktes.

I 2020 meldte Trond Giske at han trakk seg fra rikspolitikken og ikke stilte til gjenvalg til Stortinget i 2021.

Gammelt nytt

I stedet er de redigert inn via arkivopptak. Mye av filmen går med til å oppsummere Giskes vekst og fall som politiker. Det fremstår som gammelt nytt. Her brukes arkivklipp fra TV-innslag vi har sett før.

Oppsummeringen er overfladisk sammenlignet med to dyptpløyende bøker som handler om det samme: «Arbeiderpartiet – alle skal ned» (2018), skrevet av to tidligere VG-journalister, og «Giske-saken» (2020), som er forfattet av to medieforskere.

Mangler puls

En hovedårsak til at filmen mangler puls, er at Giske skyter ned alle regissørens forsøk på å snakke om #metoo og varslene mot ham.

«Jeg er egentlig avskåret fra å delta i en fornuftig debatt om det», sier Giske. Regissøren spør aldri: «Hvorfor det?» Slik går vi også glipp et dypere innblikk i hvorfor dette er vanskelig for Giske å snakke om.

Filmens aller beste scene inntreffer hjemme hos Giske. Regissøren konfronterer ham med ordlyden i en offentlig beklagelse han ga noen av varslerne. Det blir munnhuggeri.

Bustnes borer i om Giske fraskriver seg ansvaret fordi han brukte en formulering om at varslerne har hatt en dårlig «opplevelse». Haddy Njie blander seg inn. Giskes stemmeleie er behersket, men ansiktsuttrykket avslører at han er rasende.

For meg virker det som om han mener dette er kverulering og flisespikkeri fra regissørens side. Vi får et sjeldent innblikk bak Giskes kontrollerte fasade.

Vi får se Trond Giske på valgkampturné i Distrikts-Norge, men filmen borer ikke dypt nok, mener Aftenpostens anmelder.

Brennbart tema

De to andre gangene filmen får temperatur, er mot slutten. Da vises arkivklipp med en av varslerne som forteller om sin opplevelse med Giske, og bilder fra episoden der et samlet AUF forlot salen mens Giske holdt sin avskjedstale som rikspolitiker i 2020.

Disse scenene berører sterkt, og det er her filmen virkelig brenner. Tenk om regissøren kunne gått dypere inn i disse situasjonene.

Jeg tviler på at «Trond Giske – makta rår» får et stort kinopublikum utenfor Nidaros. Til det er filmen for overfladisk om et kontroversielt tema.

Vår vurdering:

Vår vurdering:

3 av 6

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. Kultur
  4. Dokumentarfilm
  5. Trond Giske
  6. Tromsø internasjonale filmfestival
  7. Metoo