Kultur

Dristig og provoserende om krigsforbrytelser

Per Frisch som faren og Tone Danielsen som moren i Johan Harstads OSV. på Torshovteatret.

Torshovteatrets oppsetning «OSV» er både dristig og provoserende.

  • Therese Bjørneboe

Teater

OSV.

Av: Johan Harstad

(Torshovteatret, première 10. september)

500 sider om krigsforbrytelser, og en handling som flytter seg fra London til Washington DC, fra Rwanda, Sarajevo og Tsjetsjenia til Vietnam, var det Johan Harstad kvitterte med, etter sitt ettårige engasjement som husdramatiker på Nationaltheatret (2009). Å si at Harstad tøyde oppdraget, er forsiktig. Vanligvis er det for eksempel slik at sjansen for å få et stykke oppført synker proporsjonalt med antallet medvirkende og krav til scenens størrelse. Det er et spørsmål om økonomi, men ikke bare penger. For på nesten alle områder, betyr begrensning bedre kunst.

Johan Harstads OSV . bryter eller neglisjerer de fleste regler for godt teaterhåndverk, med en handling som forflytter seg over halve kloden, og kaster publikum inn i situasjoner som hver for seg hadde fortjent et eget stykke. Av det som fortelles, er det lite Harstad har funnet på. Det er historier vi kjenner, fra noen av de siste tiårenes grusomste konflikter: folkemordet i Rwanda, krigene i Bosnia og Tsjetsjenia, og derfor ligger provokasjonen både i form og innhold, når Harstad har gitt skuespillet en dramaturgi som henviser til at grusomhetene tilsynelatende aldri opphører, men bare fortsetter og fortsetter. Og hvordan de forskjellige konfliktene glir over i hverandre.

Utmattelseskrig

OSV. er med rette karakterisert som en utmattelseskrig, og regissør Torkild Sandsund og skuespillerne på Nationaltheatret har stått overfor er formidabel oppgave. Hvordan vekte forholdet mellom fakta og fiksjon? Hva slags tema bør man fokusere på? For ved siden av å konfrontere publikum med historier som vi bare så altfor godt kjenner gjennom media, har Johan Harstad også skjelt til det klassiske familiedramaet, etter Orestien, og formelen: «Far vender hjem fra krigen».

Stykket åpner med at søskenparet Alan (Rolf Kristian Larsen) og Nola (Heidi Goldmann) møtes ved farens begravelse. Men den flotte dressen Alan har på seg, tilhører en død mann. Slik viser åpningsscenen allerede til at det er noe betent ved familierelasjonene. Det de to barna har fått med seg i arv. Slik jeg leser Johan Harstads stykke, er familiedramaet et kunstgrep han benytter for å skape sammenheng. Men det presser også frem spørsmål om skjebne og skyld, for ikke å si arvesynd. Ett av de beste regigrepene på Torhov, er å la faren (Per Frisch) nesten gjennomgående sitte på scenen, på en benk foran minnetavlen over falne Vietnam-soldater i Constitution Gardens. Det er farens oppgjorte fortid som danner stykkets nemesis.

Men hadde familiens liv blitt «spart», dersom faren ikke brant inne? Det blir noe litt for enkelt, eller terapeutisk ved et slikt skjema. Og svakheten ved forestillingen på Torshov, er at sammenskrivningen av situasjoner og scener, skyver psykodramaet i forgrunnen. OSV. hadde tjent på en mer renskåren iscenesettelse, og en regissør som stolte mer på harstads tekst, og på publikums evne til å medskape. Bruken av video fungerer gjennomgående som en tekstillustrasjon, som fratar oss muligheten til å skape egne bilder. Videobildene burde i stedet innført et annet assosiasjonsnivå, fått scenen til å revne. Men det spørs om Torshovteatret er en riktig scene?

Eksperiment

I teatret forholder man seg alltid til to parallelle tidsforløp. Den fiksjonelle tiden, som i stykket utfolder seg over flere år, og den reelle tiden, i teatersalen. Når Torkild Sandsund har valgt å la nærheten mellom sal og scene, overstyre handlingen, får flere partier preg av å være publikumshenvendte foredrag. Samtidig som skuespillerne, og Vidar Sandem spesielt sliter forgjeves med å legge monologene i munnen på en karakter. Til tross for at forestillingen gjør stykket mer konvensjonelt, er OSV. et dristig og provoserende teatereksperiment.