Det gamle fiskeværet på Austvågøya i Lofoten regnes som et av Norges aller viktigste. Henningsvær har i hovedsak vært befolket siden tidlig 1700-tall. Her ble Norges eldste ski funnet. Om den tilhørte samer eller ikke, er del av en evig politisk debatt.

I tillegg trues fiskenæringen og klimaet av oljeboring i det som ryktes å være et av Norges fineste steder. Det gjør det ikke tilfeldig at Henningsvær, med alle sine assosiasjoner, er blitt hjem og tema for årets utgave av LIAF. Under temaet «I Taste the Future», har over 20 norske og internasjonale kunstnere arbeidet stedsspesifikt for å spekulere i Lofotens utsatte og usikre fremtid.

Fremtiden ifølge fortiden

Norges vakreste: Øygruppen Lofoten er regnet som et av Norges vakreste steder. Henningsvær regnes som et av øygruppens viktigste fiskevær.
Danby Choi

Utstillingens tilhørende publikasjon skildrer samtiden som en scene for en dystopisk roman. De skriver at «Isbreene smelter, vannet stiger og øyer forsvinner […]. Klimaendringene vi har forutsett skjer mye tidligere enn forventet.»

«I Taste the Future» må for mange tilreisende være en god innføring i norsk, politisk klima, men for nordmenn som leser avisene, virker refleksjonsnivået lite tilføyende til hva vi har diskutert i flere tiår allerede. Kuratorenes researchmateriale har nemlig også blitt utstilt under paraplyen «arkiver», men det transparente tiltaket oppleves heller som ord i munnen på de uttrykkene vi er her for å se, nemlig kunsten.

LIAF-kuratorenes tilnærming til miljøspørsmålene ble tross alt konkludert av fremtidsforskere på 80-tallet. Festivalen unngår heller ikke den underliggende ironien i at kunstpressen fra storbyene er fløyet til Lofoten for å oppleve kunst som tar opp miljøspørsmål. Parallelt stiller de lokale innbyggerne stadig oftere spørsmål ved den økende turismens etterlatende spor og skader. Hva kan kunsten egentlig tilføye?

Performancekunst på kunstgress

Lydkunst: Daisuke Kosugi interesserer seg for hvordan forsikringsbransjen risikoanalyserer fremtiden basert på statistikk. Hans audio- og performanceverk er utstilt på LIAF 2017.
Danby Choi

På Henningsvær Stadion står kunstner Daisuke Kosugi på kunstgresset og deler ut gamle iPod-modeller med headset. Han er interessert i risikovurderinger og våre forsøk på å kontrollere fremtidige resultat, basert på statistikk.

–Det er ganske absurd hvordan vi forsøker å måle, forutsi og forberede oss på problemer som er helt utenfor vår kontroll, forteller han.

Vi inviteres til å bli en del av hans performanceverk omgitt av klipper, hav og fiskehjeller. Beordrende stemmer på øret ber oss bevege oss til midten av kunstgressbanen, for så bli bedt om å gå videre til det nærmeste hjørnet. De er naturlig og unaturlig nok like langt unna midtpunktet, alle hjørnene, men likevel er det kvaliteter ved både oss og hjørnene som får oss til å velge forskjellig. Et hjørne har finere utsikt, mens et annet er mindre befolket.

Kosugi så for seg at vi skulle reagere vidt forskjellig. På den måten skulle vi utøve en uforutsigbar koreografi. Det sier klart noe om å være unike individer, på en kanskje banalt eksemplifisert måte.

Mange psykologi-eksperimenter kan like fullt argumentere for at vi er flokkdyr som lett påvirkes av ordre. Men kunsten skal i motsetning til forskningen heller utfordre tankene og oppfordre til refleksjon.

Kunstnere som fremtidsspekulanter

Lydvandring: På lydvandring gjennom Henningsvær var temaet blant annet eierskap til havet. For å sikre fri, global passasje av handelsvarer kunne ingen ha suverenitet over havene, sier LIAF.
Danby Choi

Hva gjør egentlig en kunstner bedre egnet enn oss dødelige når det kommer til å spekulere i fremtiden? Trolig ganske så lite. Det kunstnerne dog har, er evnen til å skape og å vekke refleksjoner.

Som Kulturrådet-direktør Kristin Danielsen sa før hun erklærte kunstfestivalen for åpnet, så er det i diskusjonen det går fremover. Med science fiction som tema, tvinges kunstnere og publikum til å leke med «hva hvis»-scenarioer. Utopi og dystopi kan utfordre vår egne fantasi.

Kunsten kan også skrive historie, vekke debatt og på sitt beste tale bedre enn ordene. Derfor er det også åpenbart at vi trenger kunstnernes idérike evne og mangfoldige perspektiver i et samfunn som kunstnere som Daisuke Kosugi mener er besatt av tall og statistikk.

– Kunstnerisk research er ikke harde fakta

Milena Høgsberg er en av to kuratorer for årets utgave av LIAF 2017. Hun har erfaring fra blant annet Henie Onstad Kunstsenter i Bærum, og samarbeider i år med Heidi Ballet om LIAF.
Danby Choi

Vi møter en av årets to kuratorer, Milena Høgsberg ved Trevarefabrikken. Det er et av tre lokaler som i overgangen fra gammelt til nytt virke er gjort om til et midlertidig utstillingslokale.

På 40-tallet var Trevarefabrikken kjent for produksjon av trapper og dører. I dag har unge ingeniører kjøpt og pusset opp lokalene til å bli et kulturhus, som bygger opp under spørsmål om Lofotens fremtid som turistdestinasjon.

– Kunstnerisk research er ikke harde fakta eller vitenskapelig forskning, men kunsten kan gi flere perspektiver på det vi anser som mulige fremtidsscenarioer, sier Høgsberg.

Kunsten finner kanskje ikke en løsning på samtidens utfordringer, men den kan inspirere samfunnet til å reflektere. Festivalen påstår at kunstnerne skal gi et innblikk i en verden 150 år frem i tid. Det makter de ikke, men det er gode enkeltverk.

Det kan virke som om det er kunsten som ikke lever opp til forventningene, men det er kanskje forventningene som ikke lever opp til kunsten som er utstilt, fremført og opplevd på LIAF.

Men havområdenes frihet fra eierskap er under økende press på grunn av ny dypvannsteknologi for gruvedrift og nasjoner som kappes om å gjøre krav på uutnyttede ressurser på havbunnen.
Danby Choi

Samisk kunst for fremtidens arkeologi

Arkeologiske avtegninger: Den samiske kunstneren Silje Figenschou Thoresen har tegnet etter arkeologiske funn av tidlig samisk tilstedeværelse og interesserer seg for hva slags kunst som vil nå museene og arkeologien.
Danby Choi

På Nordbrygga i Henningsvær har et gammelt trandamperi blitt fylt med Silje Figenschou Thoresens skulpturer og avtegninger. Motivene viser blant annet arkeologiske tegninger som beviser tidlig samisk eksistens i Nord-Norge.

Hun forklarer at man må se tilbake for å definere fremtiden, og er interessert i hvilken kunst og kultur som når museene og arkeologien. For det er ingen selvfølge. Noe vil alltid være glemt.

Selv om hun ikke betegner seg som en politisk kunstner, er det vanskelig å ikke knagge kunsten hennes på spørsmål om samiske rettigheter.

Hennes avtegninger er tegnet etter den danske arkeologen Povl Simonsens arkeologiske funn – rene beviser for at samene var i Norge før den samiske kulturen ble utviklet. I Nord-Norge er dette for noen et upopulært utsagn. Simonsen sa allerede da at «å spørre når samene vandret inn til området, er i seg selv et dogme». Ifølge ham, var de her allerede.

Trevarefabrikken er et av tre utstillingslokaler på LIAF 2017. Til felles for alle byggene, er at de har vært viktige næringsbygg i Henningsvær fra 40-tallet, for så å bli tomme, og nå på vei til å bli restaurert. Kuratorene sier det gir noe til kunsten som også diskuterer fortid, nåtid og fremtid.
Danby Choi

Med en fri og leken blyant, har Silje Figenschou Thoresen etterlignet de detaljerte arkeologiske tegningene, men fjernet både detaljer og arkeologi. Tegninger fokuserer på god form. Gode former, som under den politisk ladde kunstfestivalen, kanskje får ufrivillig sterke betydninger om eierskap til land- og havområder i Nordområdene.

Det er vanskelig å si om det gir eller tar mest fra kunsten at den tematiserte kurateringen tvinger betrakteren til å måtte gjøre seg opp en mening om politikk. Utstillingen vekker refleksjoner, og derfor kan man vel kalle årets kunstfestival og tema en stor suksess.