I romanen Det hvite badehuset fra 2017 omformer Thorvald Steen personlige erfaringer til litteratur med høyeksplosiv ladning. På sin underspilte, anti-sentimentale måte er boken en nådeløs familie- og samfunnshistorie om hemmelighold, skam og forakt for svakhet. I mine øyne er den en av dette tiårets beste norske romaner.

Da jeg nylig leste utgivelsen på nytt, ble jeg igjen slått i bakken av det nøkterne romanspråkets slagkraft. Desto større blir kontrasten til den frittstående oppfølgeren som nå foreligger. Den er som en falmet kopi av en strålende original.