5 filmer med provokasjon som metode

Profilerte politikere, en eksentrisk kunster og en falsk ambassadør.

Den politiske situasjonist-gruppen The Yes Men reiser verden rundt og utøver en form for politisk aktivisme og performance. Deres ”gig”, som de selv kaller det, handler om å iscenesette hendelser som kan utløse en samtale eller debatt om særlig de multinasjonale selskapenes rolle i verdensøkonomien. Filmene deres kan være nedslående, som når de i forkledning holder et foredrag på en WTO-konferanse om hvordan man mest effektivt kan misbruke billig arbeidskraft i utviklingsland, og ingen hever et øyenbryn. Her iscenesetter de også et provokativt forsvar for tvilsomme næringsinteresser i kjølvannet av Hurricane Katrina og publiserer ekte ”fake news” – det vil si en forside av New York Times som erklærer at invasjonen av Irak er over (dette var i 2008).

Moore lyktes kanskje best med å få intervjuobjektene til å utlevere seg i de tidligste filmene sine, da han var ukjent og de ennå ikke så på vakt. Men ingen kan som han plassere seg selv foran kamera og fremtvinge sin agenda overfor intervjuobjektene, på godt og vondt. Fahrenheit 9/11 var uløselig knyttet til den politiske og kulturelle krigen som raste i USA i forkant av presidentvalget i 2004, og Moores retoriske montasjerekker der George Bush jr. er målskiven er fremragende propaganda. Hans nye dokumentar heter Fahrenheit 11/9, og omhandler Trumps Amerika. Det vil garantert lukte svidd når Amerikas mest hardtslående filmretoriker går løs på landets mest hensynsløse populist.