- Johann Hari
- Lost Connections. Uncovering the Real Causes of Depression – and the Unexpected Solutions
- Bloomsbury Circus, 2018
Da en venn av meg oppsøkte legevakten med selvmordstanker, kom han rett inn til en psykiater. Hun hørte på ham en stund og sa: «Jeg kan godt skrive ut piller til deg, men det du egentlig trenger piller mot, er sjefen din».
Antidepressivene skrives ut over hele den vestlige verden, men hva er det egentlig som gjør oss så deprimerte, og kan det finnes andre løsninger på det enn å ta en pille?
En kultur av ulykkelighet
Den britiske journalisten og forfatteren Johann Hari har skrevet en tankevekkende og interessant, velskrevet og lettlest beretning om depresjon. Han snakker med folk som er deprimerte og med ledende forskere, og han drar på en reise verden rundt for å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak depresjonen. For kan det være at måten vi organiserer kulturen vår på, skaper ulykkelighet?
I Norge vil cirka 20 prosent av alle nordmenn oppleve depresjon i løpet av livet, enda vi lever i det som er kåret til «verdens lykkeligste land». Hvordan henger det sammen?
Ved hjelp av forskning gjort av sosialantropologer, psykiatere og evolusjonsbiologer finner Hari andre svar. Visst kan antidepressivene virke, men det er begrenset hva en pille klarer å gjøre for folk som er fratatt kontroll i livet sitt og på jobben sin, som er fattige, ensomme eller har opplevd ekstrem sorg eller forferdelige barndomstraumer.
Ni grunner til depresjon
Johann Hari identifiserer ni grunner til at vi blir deprimerte, og han åpner for at det kan være flere – alle knyttet til vår manglende evne til å være i kontakt med oss selv, hverandre og naturen. Han viser at når man begynner å spørre pasienter om hvorfor de er deprimerte, er det lett å oppdage at det er logiske grunner til at de utvikler depresjon – som legen som behandlet overvektige pasienter og overraskende fant ut at en veldig stor prosent av dem hadde blitt voldtatt.
Hari viser til at det tidligere i en depresjonsmanual, som brukes av helsepersonell, ble regnet inn en tid for sorg over å miste et barn eller en nær slektning. Man tilbød ikke antidepressiver med én gang. Denne perioden ble først kortet ned, deretter fjernet helt. Betyr det at det ikke er plass til en så naturlig ting som sorg i vår kultur?
Kulturkritikk
Det er en implisitt kulturkritikk i denne boken som vi er nødt til å ta inn over oss. Den «enkle» løsningen er antidepressivene. Den vanskelige er å justere kursen hele samfunnet har tatt. Hari viser for eksempel at på bare ti år sank deltagelsen i sosiale, felles aktiviteter med 45 prosent. Samtidig økte den fattige erstatningen: sosiale medier. Vi jobber mer, ser mer på TV og internett og har færre nære vennskap enn før. Vi går mindre ut i naturen. Når vi er nedtrykte, tar vi en pille. Og så lurer vi på hvorfor vi er deprimerte?
Hari skisserer opp en forskningsbasert, komplisert løsning på en folkesykdom som har både biologiske, psykologiske og sosiale årsaker: En reorganisering av samfunnet med borgerlønn og bedre arbeidsforhold, mer omfattende terapi for barndomstraumer, meditasjon, møter med andre mennesker. Og vi må finne ut hva som er virkelig meningsfullt for hver enkelt av oss. Kanskje alle bør gjøre det psykiateren på legevakten gjorde med min venn: Lytte etter de egentlige grunnene til at folk blir deprimerte.