Kultur

–Alt jeg trenger er kaffe og en svart penn

Gaute Heivoll aner ikke hva nøkkelen til en god bok er. Han vet ikke engang om den finnes.

Priser, salgsuksess og gode omtaler betyr ingenting når Gaute Heivoll setter seg ned i skrivestua for å starte neste bok. Usikkerheten og tvilen er den samme hver gang. ¿Men usikkerheten er også en ressurs. Døden for all kunstnerisk virksomhet er skråsikkerheten.
  • Kristin Ellefsen (foto)

Det er minusgrader ute, og i det flere hundre år gamle huset er det rim i vinduskarmene. Her sitter forfatter Gaute Heivoll i lenestolen. Han skriver. Han er lykkelig. Endelig har han funnet nøkkelen til å skrive, og romanen Kongens hjerte blir til i Finsland utenfor Kristiansand.

–Å skrive er å leve i uvisshet. Får jeg til å skrive nå? Spør han seg selv ofte.

Her er rommene tomme. Heivoll må ha det enkelt når han skriver. Og i vinter måtte han ha det kaldt også.

–Omgivelsene smitter over på teksten – man kan kjenne at jeg har skrevet denne romanen i iskalde omgivelser. Romanens handling går flere hundre år tilbake i tid. Da passer det å skrive i et flere hundre år gammelt hus, i et rom som er så spartansk som mulig, sier han.

Heivoll sitter i lenestolen sin igjen, som er rommets eneste møbel. Her høres bare lyden av vind i trærne. Noen sparker ball ikke langt unna. Ellers er det stille.

Som å treffe planken.

Men hvordan skriver han egentlig romanene som hanker inn Bragepriser, Kritikerpriser, Sørlandets litteraturpris? Romaner som blir til både publikumssuksesser og filmer.

–Jeg har alltid ideer som kan bli noe. De sirkulerer. Jeg tar dem fram, prøver, og går det ikke så legger jeg dem bort igjen. Det handler hele tiden om å finne nøkkelen som gjør meg i stand til å forløse ideen. Når man endelig finner den, kan det gå kjapt.

–Hva kan nøkkelen være?

–Det er det som er så vanskelig: Man vet aldri. Du kan sammenligne det med sport: Det handler om å treffe planken. Det vanskeligste med å skrive, er at man aldri vet hva nøkkelen er, hva den består av, hvor du finner den, eller om du overhodet kommer til å finne den. Jeg leter hele tiden etter noe som kanskje, men bare kanskje, finnes, sier han. Men når Heivoll først får til å skrive, skriver han seg tom.

–Det er som å skrive rett ut i løse lufta. Jeg vet ikke mer enn tre setninger fram, kanskje én, kanskje ingen. Jeg skriver meg fram i et ukjent terreng. Så begynner jeg på nytt, og skriver meg gjennom det igjen, før jeg går gjennom teksten på nytt. Jeg baner vei i noe jeg ikke vet hva er, sier han.

Ideen må også være god nok, og fascinere ham så sterkt at han klarer å jobbe med den over lang tid. Og plottet har han aldri klart for seg.

–I beste fall har jeg et omriss. Optimalt sett burde jeg ikke ha kontroll over det jeg gjør, og min skriving er en tilstand preget av dumhet. Noen kaller det intuisjon, men det gjelder å famle seg fram i en retning. Når skrivingen er optimal, skriver man før selvkritikken har våknet, sier han.

Morgenskriving.

Det er rett etter at han har våknet. Gaute Heivoll skriver nemlig best mellom klokken seks og ni på morgenen, og sjelden etter tolv.

–Jeg skriver best når jeg er susete i hodet – en type konsentrasjon som er omtåket, men samtidig klar. Jeg skulle gjerne ha skrevet hele døgnet, men det er ikke sånn det fungerer. Ti minutt om dagen høres lite ut, men det er godt nok. Du kan skrive en side eller to på de minuttene. Det handler ikke om kvantitet, men om konsentrasjon, forteller Heivoll.

Og etter å ha skrevet til han føler seg helt tom, kan han ikke skrive mer den dagen. Men han må skrive litt hver eneste dag for å ha det bra med seg selv.

–Kona mi merker veldig godt de dagene jeg har fått til å skrive. Ingen er så lykkelig som en lykkelig forfatter. Men ingen er heller så ulykkelig som en ulykkelig forfatter, sier Heivoll.

Romansuksessene Før jeg brenner ned, Himmelarkivet og barneboka Himmelen bak huset har alle én ting til felles: Heivoll var lykkelig da han skrev dem. –Alt handler om den lykkefølelsen, om å føle at man får det til. Det er viktig å være lykkelig i skriveøyeblikket, sier han.

Den eneste personen som får lese gjennom Heivolls manuskripter er redaktøren. De har kjent hverandre i ti år og gjennom ti bøker, og vet akkurat hvor de har hverandre.

–Jeg trenger ikke flere lesere. Ikke engang min kone får lese noe. Og når redaktøren min har gått gjennom teksten, bør han si: «Dette er helt fantastisk! Jeg har aldri lest noe lignende.» Da pakkes jeg inn i illusjonen av at det jeg gjør er fantastisk, sier han og ler.

Lammet av leserne.

Krimkongen Jo Nesbø sier han skriver for seg selv og noen få kompiser. Det kjenner også Heivoll seg igjen i.

–Jeg skriver for veldig få, kanskje bare for redaktøren min. Det å skrive er noe personlig og intimt, som kommer ut av ingenting. Tanken på at mange da skal lese det jeg skriver, er bare lammende, sier han.

Og hvis du tror at en forfatter som har skrevet mange bøker blir mer sikker på seg selv, tar du feil.

–I hver nye bok begynner jeg på bunnen igjen, og blir like usikker. Men den usikkerheten er også en ressurs. Døden for all kunstnerisk virksomhet er skråsikkerheten. Man trenger skjørheten, for er man usikker åpner det opp for dumheten og intuisjonen, som igjen lar deg skrive, sier han.

–Jeg pleier å se for meg en idealtekst. Man sammenligner med bøker en liker, og prøver å skrive en tilsvarende greie. Underveis, og spesielt i etterkant, kan man se ut som om det nesten gikk. De forfatterne som sier «Denne boka er helt perfekt», vel, de bøkene er sjelden bra, sier han.

Foran ham i skrivestua ligger 30 post it-lapper, som ble brukt da han skrev ferdig sin siste roman.

–De minner meg på ting jeg må huske. For endrer du noe på side 14, får det konsekvenser på side 167. Romaner er en veldig organisk helhet – man kan ikke stryke noe uten å tenke seg nøye om, sier han. Selv mener han at stryking av tekst er en viktig del av selve skrivingen.

–Jeg skriver ofte et stillas rundt selve teksten, og det må bygges ned for å se hva som blir igjen. Uten strykingen, er ikke teksten ferdig, sier han.

Romanen Før jeg brenner ned bygger på en virkelig hendelse som skjedde i hjembygda. Da er research en viktig del av skrivingen. I boka Kongens hjerte som kommer ut i september går han flere hundre år tilbake i tid. Her er handlingen lagt til 1775, og boka tar opp sykdommen radesyken, en betegnelse på blant annet syfilis og spedalskhet, som fantes i Norge på den tiden.

–Jeg har alltid vært interessert i historie, og har mye kunnskap fra den tiden fra før. For å være forfatter må man ha mye kunnskap om det meste. Detaljkunnskap er også viktig. Hvordan ser et rogneblad ut om høsten? Om våren? Eller et lønneblad? Slikt må en også vite for å skrive overbevisende, sier han.

Som en bonde.

–Noen sier at den viktigste skrivingen foregår når man ikke skriver, men sånn er det ikke for meg. Jeg er bare forfatter i gjerningsøyeblikket, sier Heivoll.

Selv har han skrevet mange av bøkene hjemme på gården.

–Å være her er som å være midt i en skrivemaskin. Her er det stille og rolig, sier han.

Etter morgenskrivingen fyller han dagene med gårdsarbeid.

–Jeg liker å gjøre ting med hendene, som å hogge ved om vinteren og kløyve den om våren. Jeg sammenligner meg ofte med en bonde når jeg skriver. Jeg må også ha tålmodighet og vente på «godt vær» for at noe skal vokse, sier Heivoll.

Han lener seg bakover i lenestolen.

–Edvard Hoem må ha på seg dress og slips for å kunne skrive. Alle forfattere trenger noe for å gire seg opp. Noen kaller det inspirasjon. Jeg leser andre bøker, og gjerne en dårlig bok for å se hvor mye bedre jeg er selv, sier han.

–Men jeg har få bohemnykker. Ingen serviettskriving, ingen rødvinspimping. Alt jeg trenger er en kaffe og en svart penn.

–Bare svart?

–Ja, noen forfatternykker må jeg også ha.