Kultur

Russisk folklore

Liv Ullmann iscenesetter «Onkel Vanja» som folkekomedie.

Sverre Anker Ousdal (t.v.) og Anders Baasmo Christiansen i stykket om Onkel Vanja. Trygve Indrelid

  • Therese Bjørneboe

Liv Ullmann bryter ettertrykkelig med forventningene om at en Tsjekhov fra hennes hånd, kom til å bli stemningsmalende, tung og vemodig. Forestillingen er riktignok lang, og altfor ordrik. Men Ullmann regisserer med vekt på det burleske og komiske. Til den grad at «Onkel Vanja» får preg av å være en «folkekomedie fra det 19. århundre».

Scenebildet til Milja Salovaara antyder en mer poetisk-realistisk inngang til stykket, med dust interiør og blomstrende kirsebærtrær. Og hun utnytter dybden til hovedscenen på en slående måte. I den lovende åpningen skimter man en sovende Sonja (Stine Mari Fyrileiv), og Frøydis Armans Maria Vasiljeva, som ligger og leser, i værelsene innenfor. Samtidig klager Øystein Røger (Astrov) sin nød overfor Kari Simonsens elskelige, gamle amme: Han er ikke lenger den han var. Man er overarbeidet, lever omgitt av fremmede, og oppdager litt etter litt at man selv er blitt en fremmed, filosoferer han.

Skape parallellscener

Liv Ullmann griper ikke mulighetene rommet gir til å skape parallellscener, vise trivialitetene, lediggangen, arbeidet — det som vi hører så mye om. Hver gang noen slår dørene opp, høres lydeffekter, som gresshoppesang eller fuglekvitter. That’s it. Tsjekhov-regissøren Alvis Hermanis har fornyet Stanislavskij-tradisjonen gjennom fotografisk ekstrem-realisme. Og i dag er det oppfriskende med en fullformats oppsetning i historisk drakt.

Men også en realistisk oppsetning må gi det usagte form, skape et ekkorom. Her er det altfor ofte bare replikkene som forteller oss at menneskene har det vondt.

«Jeg vil skape forestillinger om sanne mennesker,» sier Liv Ullmann i programmet. Og i den gripende sluttreplikken til Sonja, er det som hun har funnet fasit. Hun plasserer skuespillerne på scenekanten og lar dem snakke til salen. Men før det, er det som om skuespillerne har fått frie tøyler, til å utbrodere, og komme med komiske tilbud, som Sverre Anker Ousdals roterende hofter. Han spiller Serebrjakov, den eremiterte professoren som Vanja (Anders Baasmo Christiansen) tok for et geni, og i årevis ofret seg for. Men nå betrakter som en akademisk narr. Dette er en Vanja som er vant til å spille klovn, og når han tar seg på alvor, er det for sent. En god tolkning, som ironisk nok også kan utvides til hele forestillingen.

Ulykke

Jelena, her spilt av Anneke von der Lippe, får det til å gå rundt i hodet på menn. I stykket fører ekteparets opphold på godset bare til ulykke. Jelenas skjønnhet får alt som tidligere virket meningsfylt til å fremstå som kleint. Legen Astrov, som forakter melankolien, resignasjonen og lediggangen omkring seg, resignerer selv. Ekteparets ankomst virker demoraliserende, både han og Vanja drikker og driver dank.

I Ullmanns regi, fremstår de mannlige karakterene som kynikere, hysterikere eller bajaser. Mens kvinnene er edle og livsnære. Men Tsjekhov så da ikke mindre ironisk på kvinner enn menn?

Der Ousdals spill fører ut i karikaturen, er det vanskelig å bli klok på hvorfor Jelena er så sympatisk og hengiven.

Anneke von der Lippe går omkring med et påtatt smil, som synes å henvise til et varmt hjerte. At Jelena vakler i møtet med Astrov, skyldes her neppe feighet eller forstillelse, men snarere «taktfølelse».

Latterbrøl

I scenen hvor Astrov viser Jelena kart over avskogingen, vekker Røgers hjelpeløshet latterbrøl fra salen.

Han snakker fortere og fortere, fordi Jelena er totalt desinteressert.

I andre oppsetninger av Onkel Vanja er dette en grusom scene, ikke bare fordi de to elskende snakker forbi hverandre, men fordi Jelena speiler den russiske overklassens dekadanse. Og den største svakheten ved Ullmanns langt på vei historisk-realistiske oppsetning, er fraværet av historisitet og samfunnsanalyse. Tsjekhovs Russland er blitt folklore.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Vår anmelder om «Måken»: «Gi meg mer, gi meg mer av livets fiasko»

  2. KULTUR

    Teateranmeldelse: «En oppsetning som gjør kontroversielle Peter Handke lettere å svelge»

  3. KULTUR

    Teateranmeldelse: Intenst, smart og sårbart om å bli edru

  4. KULTUR

    Parodi på de pompøse

  5. OSLOBY

    Sekser til Elvebakkenrevyen

  6. KULTUR

    Sekser til The Sound of Music: «Den ultimate musikalopplevelsen»