Kultur

Imponerende fra Monica Heldal - en av våre unge lovende

På Monica Heldals andrealbum pushes sjangergrensene. Resultatet er en helhetlig lytteropplevelse med bred appell.

Monica Heldal utmerker seg som låtskriver, vokalist og gitarist, skriver vår anmelder om hennes andre album.
  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

5 av 6

Det er drøye to år siden Monica Heldal slapp det imponerende debutalbumet Boy from the north . I kjølvannet opplevde hun gode kritikker, prisdryss og fikk muligheten til å spille rundt om i verden. En god start, med andre ord.

Den heftige turneringen har gitt god erfaring. På The one in the sun er Heldal enda tryggere i sitt uttrykk, samtidig som hun viser villighet til å leke med det og bryte grenser mange artister i sjangeren holder seg trygt innenfor.

Hør ukens beste låter:

Slipper seg løs

Skiven åpner rocka med «Siren». Røffe, melodiøse riff og energioverskudd er stikkord her. Det lyder som en naturlig blanding av tung sørstatsrock og sekstitallets folk. Heldals vokal flyter godt inn i miksen, med flere fengende fraseringer.

En særdeles sterk rytmeseksjon løfter låten og gir den et medrivende trykk. Det hele ender i basstung jam som garantert blir fet i en livesetting, hvor den slipper å fade ut.

Musikken kan kort oppsummeres som folkpoprock med et skjær av country og visse progtendenser. Det sistnevnte er nesten alltid et pluss i min mentale bok, så lenge det er gjort riktig. Det er det absolutt her. Flytende arrangement, eksperimentelle elementer, instrumentale partier som suger inn lytteren i sin stadige utvikling. Det er fett, rett og slett.

Ikke at dette er et utpreget progalbum, for det er fremdeles popelementene som dominerer komposisjonene. Men de ekspansive arrangementene blir en del av uttrykket og bidrar til å skille Heldals musikk ut fra mengden. Hun slipper seg løs, villig til å utforske nye territorier.

Mektig fra Ida Maria:

Les også

«En knyttneve av et album»

Lett å like

La oss ta tak i et par andre låter. Det ti minutter lange tittelkuttet, for eksempel. Det åpner rolig med pent samspill mellom kasse— og slidegitar, som sakte går over i en triumferende gitarsolo. Det hele roer seg ned igjen, og vokalen kommer inn.

Heldals stemme er lett å like. Myk, men veldefinert. Hun utnytter dynamikken i låtmaterialet til å vise et bredt spenn. Ikke minst lager hun gode vokalmelodier som klistrer seg til hjernen. Låten bygger seg rolig opp igjen, og er innom flere temaer før den ender i et kosmisk gitarlandskap.

Et annet høydepunkt er «The riverbank». Den begynner som en enkel rocker før refrenget sakker det hele ned, og bringer minner om Zeppelin på sitt mest storslagne. En svært god forløsning som også viser bredden i Heldals uttrykk, og hennes evne til å få relativt forskjellige inspirasjonskilder til å passe sammen.

I midtdelen kommer det sogar en flott synthsolo ala ELP, som dessverre blir kuttet av før den virkelig slår rot. Jeg håper virkelig de leker seg med materialet live, for en ti-tjue minutter lang versjon av denne låten kunne blitt svært kul.

Metal-helter skuffer:

Les også

Puslete og tilbakelent fra Deftones

En skoglanende slutt

The one in the sun er et særdeles velprodusert album. Lydbildet er mesterlig utformet med god balanse mellom instrumentene. Det er tidvis mange elementer til stede samtidig, men lytteropplevelsen blir aldri overveldende. Isteden kan man for hvert lytt oppdage nye nyanser, noe som utvider låtenes levetid.

Sounden er enhetlig, uten at de samme grepene blir gjenbrukt i for stor grad. Det er variasjon i stil og dynamikk fra låt til låt, noe som gjør at albumet fungerer flott som helhet. Sporene kommer i en rekkefølge som holder på spenningen, uten dramatiske brudd eller meningsløs repetisjon.

Heldal utmerker seg her, som låtskriver, vokalist og gitarist.

Seansen avsluttes med «Actual farewell». Den er svevende og litt skoglanende (på den gode måten), der den ruller ut skivens siste minutter. En god ende på et godt album, som skaper incentiv til å gi det enda et lytt.

Les mer om

  1. Anmeldelse