Med internett ble vi lovet demokrati, ytringsfrihet og en bedre verden. Vi valgte å benytte muligheten til å spre hat, nakenbilder og falske nyheter. Behovet for å dele alt mulig på nett, har samtidig sørget for at noen svært få selskaper fortsetter å vokse seg helt grotesk rike.

Alt dette og mer til skriver Jarett Kobek om i romanen Jeg hater internett, som er ute på norsk i disse dager. Med Cambridge Analytica-skandalen, russernes påvirkning på den amerikanske valgkampen og en stadig økende skepsis til selskaper som Facebook, Google, Apple og Amazon, passer Kobeks fortelling perfekt inn i samtalen om internett våren 2018.

Men Jeg hater internett ble skrevet i 2014. Det er en evighet siden, i hvert fall med tanke på nettets tempokrav.

– På den tiden slo det meg ikke at ting kunne bli enda verre, men det bare fortsetter. Skrur du på TV-en eller laptopen din, møtes du av en strøm av informasjon om nettets negative virkninger på samfunnet, sier Kobek på Skype fra New York.

Dritten på Twitter

Det er ikke lett å oppsummere hva Jeg hater internett egentlig handler om.

I sentrum for handlingen, som er ren fiksjon, står Adeline. Hun er en halvberømt kvinne «i et samfunn som hater kvinner». I et foredrag hun holder for studenter, kommer Adeline i skade for å ytre upopulære meninger om Beyoncé og Rihanna. Foredraget blir filmet og «går viralt». Dermed er Adeline fritt vilt i sosiale medier. Dritten renner inn.

Forlaget Fanfare

Parallelt løper noen historier om rasisme, boligpriser i San Francisco, rike folks oppheng i forfatteren Ayn Rand og mye, mye mer.

Kobek insisterer selv på at Jeg hater internett er en dårlig bok. I formen minner den mer om sjargongen på internett enn om en tradisjonell roman, full av oneliners, avsporinger og forenklinger.

Forfatteren erkjenner at han var tidlig ute med å peke på nettets negative virkninger.

– Ja, jeg var nok litt heldig. Det kommer kanskje av at jeg bodde i San Francisco, der du med egne øyne kunne se hvordan teknologiselskapene forandret byen, særlig i årene 2008–2013. Vi snakker om dyptgående endringer som er svært negative for alle som ikke selv jobber i selskapene eller som er veldig rike, sier Kobek.

Valgkamp på nettets premisser

Først da Trump vant presidentvalget, åpnet verden øynene, mener Kobek.

– Folk skjønte at nettet hadde spilt en viktig rolle i kampanjen, mens teknologiselskapene selv ikke hadde noen idé om hva de skulle foreta seg. Det er historiens kanskje mest oppsiktsvekkende eksempel på en uintendert konsekvens. Det er umulig å se for seg at Trump kunne blitt president uten sosiale medier, sier Kobek.

– I min jobb er jeg nødt til å ha en mailadresse. Sosiale medier prøver jeg å holde meg unna så godt det lar seg gjøre, sier Jarett Kobek om egen intenettbruk.
Privat

Uten å forstå det selv, kjørte Trump fra starten en stil som spilte på nettets premisser, ifølge forfatteren.

– Det virket, og nå aksepterer vi at det er slik. Problemet på nettet er at en eller annen 15-åring alltid skal bryte inn og kalle deg et rasshøl slik at debatten kollapser. Jeg tror det var det som skjedde i valgkampen. Det er skremmende, for én av disse 15-åringene kontrollerer nå 6000 atomstridshoder, sier Kobek.

Henger ut teknologimilliardærene

Da Kobek skrev boken, hadde ikke Trump engang lansert seg selv som presidentkandidat, så hans rolle i Jeg hater internett er ikke-eksisterende. Til gjengjeld er mange av Trumps milliardærkolleger blitt sentrale karakterer i en ellers oppdiktet historie.

Folk som Steve Jobs, Peter Thiis, Larry Page, Sheryl Sandberg og Jeff Bezos opererer i ytterkanten av historien og beskrives konsekvent i svært negative ordelag. Det samme gjelder tjenestene disse menneskene står bak. Om én av Silicon Valley-toppenes arbeid med Google Books skriver Kobek for eksempel:

Google Books var Googles forsøk på å stjele åndsverket til alle forfattere i USA ved å tilby gratisutgaver av verkene deres i en ubrukelig leser. Hun hadde brukt erfaringen fra den ubrukelige plattformen Google Books som forhandlingsbrikke for å få jobben som direktør for Yahoo!, et selskap som solgte tjenester ingen brukte.

Forfatteren forklarer bruken av ekte personer og hendelser med at «virkeligheten er mer absurd enn fiksjonen».

– Et tema som egentlig ikke er behandlet så godt i boken, er hvordan disse ble omtalt for noen få år siden. Vi snakket om dem som guder. Alle elsket Mark Zuckerberg. Nå har dette endret seg. Ingen liker teknologitoppene lenger, sier Kobek.

Alt har endret seg

I dag er det langt flere som deler hans dystopiske syn på teknologien. Mark Zuckerberg har gått fra mulig presidentkandidat til folkefiende.

Twitter-grunnlegger Evan Williams uttalte i fjor at internett er ødelagt, og erkjente samtidig at han tok feil da han trodde verden ville bli et bedre sted ved å etablere en plattform der alle kunne ytre seg. Tidligere Facebook-topp Chamath Palihapitiya sa i desember at han har enorm skyldfølelse for å ha vært med på å bygge opp verdens største nettsamfunn.

Laget av hvite gutter i 20-årene

Kobek finner fortsatt ingen grunn til se lyst på fremtiden på internett.

– 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var preget av en optimisme som hang igjen lenge. Nettet har selvfølgelig gjort mange ting lettere, men kostnaden er stor. Facebook er designet for å trigge veldig primitive menneskelige impulser. Det er en form for manipulasjon. Man kan ikke forvente annet enn at folk responderer i henhold til disse impulsene.

– Boken din er full av rasisme og særlig kvinnehat. Hvorfor tror du det er så mye av det på nettet?

– For det første gjenspeiler nettet holdningene som finnes ute i samfunnet. Folk som kanskje ikke burde hatt en plattform for å ytre seg, har fått nettopp dét. For det andre handler det om hvem som har laget disse produktene. Nettets infrastruktur er bygget av hvite gutter i 20-årene. De laget tjenester som passer dem. De tenkte nok ikke på hva som kunne skje når hele verden tar teknologien deres i bruk. Det viste seg at menn i 20-årene ikke er de beste menneskekjennerne. Hvem kunne gjettet det, ler Kobek.