Da Kollontaj møtte kong Haakon

• Nei, jeg kan ikke komme mandag, for kjolen er ikke ferdig, svarte Stalins ambassadør Aleksandra Kollontaj da kong Haakon kalte til audiens for å motta hennes akkreditiver.

Første kvinne. Historien om møtet med den norske konge står å lese i memoarene til den fargerike, revolusjonære feministen, også kalt stalinismens vakreste ansikt, som denne måneden er utgitt i Berlin. Aleksandra Kollontaj, kortvarig medlem av Lenins første revolusjonære regjering, ble sendt som diplomat til Kristiania alt i 1922. Her presset hun hardt på for at Norge som første land skulle anerkjenne Sovjetunionen i 1924. Men Høyre-regjeringen var noen feiginger, skriver hun, og Norge ble bare nummer tre, etter Storbritannia og Italia.Dermed forløp imidlertid begivenhetene så raskt, at den utålmodige dame av finsk-russisk adelsslekt selv holdt på å falle av lasset. Ikke bare var hun med ett den første kvinnelige ambassadør i historien, men da protokollsjef Foss ringte en sen lørdag ettermiddag for å meddele at H.M. Kongen ville ta imot henne mandag klokken 11, rant det nesten over.— Så tidlig mandag morgen er jeg ennå ikke disponert; kjolen min er ikke ferdig og jeg har ingen hatt, innvendte Kollontaj. Men protokollsjefen svarte at audienser på Slottet aldri blir utsatt. Så den påtroppende ambassadør styrtet av gårde til Robsahms magasin, og fikk tilpasset en kjole som skredderen måtte sy på kroppen hennes mandag klokken 9, fordi det ikke var tid til å lage knapphull.

Pen mann

Møtet med majesteten ble derimot en behagelig opplevelse, ifølge Kollontajs dagbok. - Kong Haakon VII venter meg stående, han er en høyreist og vakker mann med fornemt ansiktsuttrykk.De snakket om internasjonal politikk, og kongen beklaget at Sovjetunionen ennå ikke var medlem av Folkeforbundet. Hvis ikke alle stater er med, får organisasjonen ingen reell betydning i arbeidet med å avverge nye kriger, mente kong Haakon.Aleksandra Kollontaj var ambassadør i Norge i to perioder, avbrutt av et Mexico-opphold, før hun overtok i Stockholm. Utenlandsoppholdet bidro til å berge henne fra Stalins blodige utrenskninger i slutten av 1930-årene.- Hun var langt borte, og Stalin oppfattet henne ikke som noen direkte trussel, sier professor Vladimir Kollontaj til Aftenposten. Han er sønnesønn, bodde tidvis hos Kollontaj i Stockholm og har vært med på å redigere memoarene, som først kom ut i Moskva i 2001.

Huskes av få

— Dermed er hun ikke helt glemt, men det er en tendens i tiden, også i Russland, til å ignorere alle dem som levde og virket før oss, sier Kollontaj. Han minner om at farmoren hadde studert kvinnenes rettigheter i andre land, og etter revolusjonen lyktes hun i å innføre viktige bestemmelser som la grunnen for den kjønnsbalanse som råder i dag.Aleksandra Kollontaj bevarte alltid sin forkjærlighet for Norge, understreker sønnesønnen. Hun respekterte det norske samfunn og opplevde en mentalitet blant folk som var lik hennes egen.Memoarene, som er utgitt på Dietz forlag i Berlin, gir et levende flashback fra historien om det unge Norges første samkvem med den nye sovjetstaten. Hun gir en spennende skildring av spillet om en handelsavtale, ikkeangrepspakt, Svalbard-spørsmålet, og regulering av fiske og selfangst. Ikke minst får vi innblikk i hvordan Kollontaj tok vanskelige spørsmål direkte med til Stalin, og at den store diktator tok seg bryet med å avgjøre detaljer i forholdet til Norge, når byråkratene gikk ambassadøren imot.- Slett ikke overraskende, for Stalin grep inn i selv de minste saker, sier Vladimir Kollontaj.

Moralske matroser

Sovjetambassadøren var i sin samtid beryktet for sin innsats for seksuell likestilling mellom menn og kvinner. Typisk er hennes refleksjoner i forbindelse med besøket av den berømte panserkrysseren "Aurora", det første sovjetiske krigsskip, i Bergens havn i juli 1924.- Hele byen snakker om de russiske matrosene. Bare pikene er fornærmet, for de er vant til romanser med matrosene når det innløper utenlandske skip. Hvis alle menn i Deres hjemland er så "moralske", så er det ikke bryet verd å reise dit, sa de unge kvinnelige ansatte på hotellet til meg, skriver Aleksandra Kollontaj.