Kultur

Bokanmeldelse: Savnet etter en voksen stemme

Med sitt personlige engasjement er denne debattboken om rasisme en viktig motvekt til sterktmenende menn.

Lisa Esohel Knudsens debutbok om rasisme i Norge er best når hun står trygt forankret i det personlige.
  • Preben Jordal
    Preben Jordal
    Bokanmelder og oversetter
  • Lisa Esohel Knudsen: «Det er personlig»
  • Debattbok fra Res Publica

Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Den tidligere amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld skal en gang ha sagt at man går til krig med den hæren man har, ikke den man skulle ønske man hadde på et senere tidspunkt.

Mens jeg leste Lisa Esohel Knudsens debutbok, slo det meg at dette også må gjelde for det offentlige ordskiftet. I den forstand at man gjør lurt i å forholde seg til det debattklimaet som faktisk finnes, og det gjør Knudsen til gagns. Men hun er samtidig klar på at hun ønsker seg noe bedre.

For det er mye å bli opprørt over. Med far fra Nigeria og norsk mor har bergenseren Knudsen (26) hele livet blitt minnet på at hun har en annen hudfarge enn majoriteten her i landet. Det være seg i gaten der hun vokste opp, i barnehagen, på skolen eller i den offentlige debatten som voksen.

Lisa Esohel Knudsen (25) er skribent, samfunnsdebattant og rådgiver i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk.

Verdensmestere

Og ikke bare det: Knudsen viser hvordan man gjerne blir forsøkt avfeid og stakkarsliggjort av mannlige verdensmestere som Kjetil Rolness, Bård Larsen og Alex Iversen dersom man henleder oppmerksomheten mot at det ennå finnes «plenty» rasisme i det norske samfunnet, og at dette er noe som bør adresseres.

Noe av det mest nedslående med å lese denne boken, er å måtte innse at for Knudsen – og mange med henne – gjelder de nevnte internettbaronene som premissleverandører for hvordan vi snakker om rasisme i Norge. Hvordan havnet vi egentlig her? Finnes det ingen voksne i offentligheten lenger?

Manglende problematisering

Ett av Knudsens viktigste anliggender er å minne oss på at all identitetspolitikk springer ut av en legitim kamp for å bedre svake gruppers situasjon. Når det advares mot «farlig og splittende identitetspolitikk», er dette altså allerede i utgangspunktet en fordreining til fordel for det identitetspolitikken er en protest mot.

Knudsens bok er best når hun tar utgangspunkt i egne erfaringer. Sammenstillingen av systemisk rasisme i USA og rasisme i Norge, er etter mitt skjønn ikke spesielt vellykket, blant annet fordi hun opererer med et syn på det amerikanske samfunnet som antar at det ennå finnes et lim som holder det sammen.

Jeg skulle i tillegg gjerne ha sett en mer inngående problematisering av forholdet mellom det offentlige ordskiftet og samfunnet for øvrig. Det ville antagelig ha gjort boken relevant for flere.

«Det er personlig» hadde dessuten neppe trengt å være 200 sider. Knudsens prosa flyter greit av gårde, men gjentagelsene er mange.

I fremtiden håper jeg hun stoler mer på at det holder å si ting én, kanskje to ganger – hvis man bare sier det godt nok.


Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Aftenposten Lørdag