Kultur

Vigdis Hjorth: Jeg har skrevet av meg mine indre demoner

Forfatteren er spent på reaksjonene. Hun har skrevet roman om en noe selvopptatt norsk huseier.

Med boken Et norsk hus skriver Vigdis Hjorth om nordmannen som selvgode og naive.
  • Kaja Korsvold
    Journalist
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

I oppkjørselen til Vigdis Hjorths gamle trevilla på Nesøya i Asker står en polskregistrert stasjonsvogn. Tomten der det meste får vokse fritt, skiller seg ut blant strøkne villahager. Det samme gjør det gamle hyggelige, og lett rotete tømmerhuset.

En barbent forfatter åpner døren ikledd oransje kjole. Bokseren som heter Emma drar fryktinngytende i lenken, men akkurat når det gjelder bikkja har 55-åringen kontroll.

— Stille Emma!

Emma legger seg pent i kurven og Aftenpostens fotograf og journalist kan forsere trappen til andre etasje. Forfatteren som først ble kjent gjennom barneboken Anne + Jørgen er sant , er som mange av sine hovedpersoner i voksenbøkene fraskilt og bor alene.

Stuen i tømmerhuset kler en kunstner – rotet er kreativt og i gardinen har eieren brodert inn erfaringer og kjærester.

- Hvordan tør du å skrive så tett opp til virkeligheten? Da jeg kjørte inn på tomten her i dag tenkte jeg at her bor hovedpersonen Alma i din nye bok Et norsk hus.

— Ja, det er skummelt og ja, jeg har turt, og det er klart jeg er spent på reaksjonene.

- Jeg bruker ikke eget navn

Vigdis Hjorth er kvinnen som tilførte norsk litteratur erotikk, sladder og selvutleverende romaner lenge før Knausgård.

Blant annet skrev hun romanen Ubehaget i kulturen i 1995 sammen med daværende kjæreste Arild Linneberg og boken Tredve dager i Sandefjord i 2011, om dommen for fyllekjøring.

- Føler du deg utsatt når det er så mye som ligner på deg selv i romanene?

— I motsetning til andre bruker jeg ikke mitt eget navn. Jeg sier ikke at det handler om meg selv. Folk kan se at Et norsk hus handler om et tømmerhus som har en bratt bakke som oppkjørsel. Men de kan ikke vite.

Hjorth drar de strømpeløse bena oppunder seg i sofaen.

Bildet hun gir av den kvinnelige kunstneren som leier ut den 47 kvadratmeter sideleiligheten til en enslig polsk mor med datter, er tvetydig. Alma trenger pengene og hun vil jo helst bare jobbe i fred, men den nervøse, pertentlige moren i leiligheten der temperaturmåleren står på tropisk, mens Alma selv går med kofte og ullsokker for å spare på strømmen, går henne på nervene, og hun oppfører seg ikke som en utleier skal.

- Du utfordrer bildet av den tolerante nordmannen i sitt norske hus?

— Ja, i teorien er hun liberal, hennes opplevelse av seg selv er det. Men den blir utfordret.

- Har du tenkt på Thorbjørn Jaglands politiske slagord Det norske hus, da du ga romanen din tittelen Et norsk hus?

Vigdis Hjorth mener at hun kanskje har fått større mot til å gå inn i ting som er kompliserte. - Det er en av mange ting som er bra med å bli eldre.

— Boken kan leses som en fortelling om disse menneskene, eller også som et bilde av oss. Den er vel et bidrag til den store diskusjonen vi har i Norge for tiden. - Du skriver at ordet hurra egentlig er et tyrkisk krigsrop. Mener du det sier noe om oss nordmenn at vi roper hurra på nasjonaldagen?

— Jeg syns egentlig det er ganske uskyldig at vi roper hurra. Men der klart at ikke alle deler gleden over 17. mai. I et nyrikt strøk som her er det de færreste som kan nasjonalsangen, og folk stiller i bunadene med finest pynt uten tanke på hvor i landet de selv stammer fra.

- Et tema i boken er forholdet mellom den som eier og den som leier. Du trekker tråden helt tilbake til eidsvollsmennene og snakker om hvor mye makt eiendom alltid har gitt her til lands.

— Forholdet mellom eier og leier kan lett bli komplisert. Jo mer penger utleieren får, dess mer må leietageren betale. Bokens hovedperson ser på seg selv som en kritiker til det norske. Hun er tolerant overfor det fremmede. Den selvforståelsen blir satt på prøve overfor leieboeren. Hun skjønner at holdningene har vært enkle og overfladiske.

- Vi er selvgode og naive

- Hva tror du ettertiden vil si om oss, alle huseierne i Verdens Rikeste Land?

— Jeg tror kanskje de vil si at vi er selvgode, men også naive. Vi ser nå at det skjer store ting i verden. Vestens demokratimodell blir utfordret fra Kina, India og Midtøsten, og klima-truslene har vist seg å stemme, mens vi holder på som vi pleier og tar det ikke inn over oss. Det er ikke bare latskap og selvgodhet som gjør at vi ikke reagerer. Vi har rett og slett gener som ikke er gode nok, mener forfatteren i den brune sofaen.

— Biologene sier at menneskene er vant til å tenke som en ganske liten flokk. Det viser seg vanskelig å tenke på menneskeheten som en stor flokk. Kanskje vi må ta piller for å klare å bli enige om de globale spørsmålene.

- Før skrev du mye om kvinner, seksualitet og kjærlighet. Er du blitt en mer samfunnsorientert forfatter de senere årene?

— Jeg tror ikke det. Men jeg har kanskje større mot til å gå inn i ting som er kompliserte. Når man har skrevet av seg sine indre demoner, har man kanskje mer mot til å se ut i verden. Det er en av mange ting som er bra med å bli eldre.

- En ting du fortsatt skriver om er det klaustrofobiske med å leve i parforhold. Hvorfor er det viktig for Alma å streve alene med alle sine praktiske problemer?

— Jeg hadde egentlig ikke lyst til å la henne være kunstner. Men hvis hun hadde vært en mer småborgerlig type hadde ikke konflikten oppstått. Nå har de polske mindre respekt for henne, fordi hun bor alene. Og hun opplever seg som utradisjonell, men når det kommer til stykket er det ikke så mye igjen av det bohemske, sier Vigdis Hjorth.

Les også

  1. Kjartan Fløgstad og Jojo Moyes til Oslo bokfestival

  2. Kjærstad: Å svare på kritikk er nesten alltid dødfødt