Kultur

Helene Uri: Hvorfor er jeg så redd for å lese de oversatte versjonene av bøkene mine?

Skal norskskrivende forfattere bli lest i andre land, må bøkene oversettes. Men det er skummelt, skriver språkekspert Helene Uri.

Maja Lundes bok «Bienes historie» er blitt oversatt til hele 30 språk. Mon tro om Lunde tenker over hva som egentlig står i de bøkene.
  • Helene Uri
    forfatter, dr.art., professor II ved Norsk barnebokinstitutt

Kongeørn, med Lænke spændt
om sit Been og Vingen brudt,
som i over tyve Aar,
siden den blev halvdød skudt,
har for simpel Gaardhund tjent
paa en ensom Bondegaard,
lider dog
ei den arme Digters Vaande
som i lidet Folk er født,
hen i Verdens Hjørne stødt,
med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande.

Ifølge Wergeland har vi det verre enn en fastlenket kongeørn med brukne vinger, vi diktere som er født i et hjørne av verden og må skrive på et lite språk. Wergeland overdriver kanskje en smule, men skal norskskrivende forfattere bli lest i andre land, må bøkene oversettes. Og det blir de sannelig!

Norla, organisasjonen som fremmer norsk litteratur i utlandet, kan jublende berette at det går strålende. Hva gjør så en forfatter som står med sin oversatte bok i hendene?

  • Les også: Er Sylvi Listhaugs unnskyldninger riktig bruk av språket?
Aftenpostens språkspaltist, Helene Uri, er forfatter og har doktorgrad i anvendt lingvistikk og hovedfag i nordisk. Hun har nå en professor II-stilling ved Norsk barnebokinstitutt.

Jeg er redd

Jeg vet ikke hva andre forfattere gjør, men jeg blar, jeg stryker, jeg lukter. Jeg er stolt. Jeg både vil og vil ikke lese. I en del tilfeller har jeg intet valg, for jeg kan ikke språket. Noen ganger kan jeg ikke engang alfabetet. Men i de tilfellene jeg kan: Jeg både vil og ikke vil. Det hadde vært fint å se sin egen tekst som har passert gjennom et annet språk og et annet menneske, men jeg er redd: Jeg vil helst ikke vite. Derfor lar jeg nesten alltid være. Jeg setter
den opp i hyllen til de andre.

Men hvorfor er jeg redd? Er jeg en såkalt kontrollfrik? Nei, virkelig ikke. Men jeg er noe annet. Jeg er lingvist. Jeg vet hvor vanskelig det er.

Bredbente og hjulbenede pojkar

Jeg plukker ut en av mine første romaner, Honningtunger fra 2002. Et sted i åpningen er det en beskrivelse av et gammelt klassebilde, og der står det noe om «smalskuldrete, bredbente gutter».

Fra bokhyllen henter jeg ned fire av oversettelsene. I den danske utgaven, oversatt av Charlotte Kornerup står det: «smalskuldrede drenge, hjulbenede». På svensk, i Anders Emilsons oversettelse, er det blitt «bredbenta pojkar med smala skuldror». Gabriele Haefs har oversatt til tysk: «schmalschultrige breitbeinige Jungen». I den engelske boken står det «narrowshouldered, flat-footed boys», oversatt av Kari Dickson.

Er dette samme frase? Fungerer det like godt på alle språk? Betyr den «det samme» på de fem språkene?

Språk er strukturelt ulike

Når jeg først sitter her med bøkene, begynner jeg å telle. Det første avsnittet i min norske originaltekst består av 71 ord, 431 tegn. Den tyske versjonen er den med flest tegn og bokstaver, men med færrest ord: 67 ord og 517 tegn. Den engelske er den korteste med bare 428 tegn. De tilsvarende avsnittene i den svenske og den danske utgaven har så å si samme lengde som originalen.

Det er ikke noe overraskende i dette, men det er en påminnelse om at språk, selv nær beslektede, er strukturelt ulike. Det er også en påminnelse om at en oversettelse ikke er en øvelse der man overfører ett og ett ord til tilsvarende ord på et annet språk.

Redd for upassende språkdrakt

Men hva er det jeg er så redd for? I skjønnlitteraturen veies ord på gullvekt. Innholdet i et språklig tegn er ikke så vanskelig å oversette til et tilsvarende innhold. Det er adskillig verre å finne det som best dekker assosiasjonene ordet gir. Det som bidrar til å gi teksten en poetisk, var stemning. Eller en ungdommelig tone. Det som gjør at teksten viderebringer den grå
hverdagsfølelsen. Eller hæla-i- taket-stemningen. For ikke å snakke om de intertekstuelle sidene ved et ord eller uttrykk, de som spiller på kjent tankegods i forfatterens kultur.

Og hva med utfordringene ved å finne det ordet eller de ordene som korresponderer med verbale vridninger, varianter av idiomatiske uttrykk, spøkefulle dreininger av velkjente sitater.

Jeg er ikke så redd for tabber, oversettelsesfeil, direkte misforståelser. De forekommer sikkert, men ikke så ofte. Men jeg er litt redd for at min tekst blir ikledd en upassende språkdrakt.

Men når det er sagt: Jeg er himla glad for å bli oversatt. Jeg stoler på oversetterne mine. Det betyr ikke at jeg har lyst til å kikke dem i kortene.

Les mer om

  1. Språketvårt
  2. Språk
  3. Litteratur
  4. Kultur