Knausgård med lysende bilder og masete påstander

Kvalitetene er mye viktigere enn svakhetene.

Det er aldri noe knuslete over hans litteratur, skriver Ingunn Økland.

Om høsten av Karl Ove Knausgård (Oktober forlag)

Det gir en egen glede å åpne en ny bok av Karl Ove Knausgård. Han fører leseren rett inn i et vitalt univers fullt av djerve tanker og sanselige bilder. Det er aldri noe knuslete over hans litteratur.

Knausgård skriver kontinuerlig, men i andre formater enn romanen. Et knippe essays ble publisert i bokform i 2013, og det siste året har han markert seg som en krass avisdebattant. Om høsten er første bind i et nytt serieprosjekt. Det blir én bok for hver årstid, og alle vil ha et lite antall bilder av en kunstner. Vanessa Baird er først ut.

Fra lyn til tyggegummi

Om høsten plasserer seg midt mellom Min kamp og aforismen. Knausgård beholder den velkjente familiesettingen, men denne gangen får vi knapt vite hva karakterene tenker eller føler. Om høsten har heller ingen desperate fortellinger eller utleverende episoder fra privatlivet.

Tematisk spenner de 60 små tekstene bredt: Forfatteren kan gå rett fra kirkebygg til piss, fra fugletrekk til tankskip, fra lyn til tyggegummi. Om høsten har enkelte årstidsavhengige naturmotiver, ellers virker det ganske tilfeldig hvilke tema som sorterer under hver av de tre hoveddelene («September», «Oktober» og «November».)

Innbundet.jpg

Også familien er primært en overbygning når boken lanseres som en encyklopedi for forfatterens ufødte barn. Ja, hele dette materialet fremstår i grunnen som en rad skriveøvelser med behov for et rammeverk. Kun et fåtall kapitler henvender seg direkte til datteren, andre er rett og slett uegnet for mindreårige.Snarere er det slik at denne sjangeren – «verden forklart for barn» — gir forfattere frihet til å skrive naivistisk og fabulerende om livets små og store spørsmål. Det er neppe mange unger som har lest Postmodernisme forklart for barn av den franske filosofen Jean-François Lyotard, for å si det sånn.

Tennene som hvite tårn

«Når de første tennene kommer, disse små steinene som langsomt presses opp gjennom de røde gommene til barnet, og først viser seg som tagger, deretter står der som små hvite tårn i munnen, er det vanskelig ikke å bli forundret, for hvor kommer de fra?»

Knausgård er på sitt aller beste når han skriver frem slike talende, poetiske bilder på hverdagslige ting og fenomener. Fra nå av vil jeg alltid tenke på tagger og tårn i forbindelse med barnets første tenner.

Les mer om debatten rundt Min kamp :

Les også

Ubehaget ved utleveringen

Like virkekraftig er det når han påpeker det «panseraktige» ved vepsen («nesten som en ridder i full mundur»). Termosen forvandler Knausgård til «familiens totem» i en tekst som først sirkler inn dens fysiske kvaliteter, for deretter å gi en aha-opplevelse av termosens betydning:

«Rundt seg spinner den et nett av assosiasjoner og minner, for den var der alltid, på bilturene, båtturene, fjellturene og skogsturene, og forbandt alt som fantes der ute med det som var der hjemme, uten at vi noen gang tenkte på det. Først senere, når vi kan se på bildene fra den tiden, blir det klart at termosen står i sentrum av alle, som en slags familiens totem. Diskré visualiserte den det som en gang bandt oss sammen, og som nå er brutt.»

Som far, så sønn

Det krever sin vismann å definere verden. Den kloke attityden kommer med sjangeren, så å si. Men boken har også tekster som skaper variasjon i tonefallet. I «Kjønnslepper» er forfatteren så vel polemisk mot svenske feminister som temperamentsfull i skildringen av seksuelt begjær.

Hans far er en karakter som – fremdeles – kan sette fyr på teksten.

Forfatteren tar først et skritt tilbake når han kommenterer forholdet: «Det er ikke så ofte jeg tenker på ham lenger». Men sannelig dukker faren opp med jevne mellomrom.

Knausgård siterer sterke partier fra hans dagbok, og tester ut grensene mellom dem. Med Min kamp som bakteppe skaper det en ladet stemning når en tekst med overskriften «Ansiktet» munner ut i følgende observasjon: «Selv ser jeg nesten helt lik ut som min far om dagen.» Er det forsoning han skildrer? Eller arvesynden?

Kronglete og påståelig

På sitt svakeste er Knausgård en masete forfatter. Milelange setninger kan stokke seg eller kollapse. Av og til blir man bare matt av hans bombastiske påstander om de mest kompliserte forhold.

I tekster som «Rammer» og «Tilgivelse» kombinerer han slike påstander med en snusfornuftig stil. Da skriver han som en filosofisk dilettant: «Når det gjelder framskritt i den immaterielle verden, det som har med mellommenneskelige forhold å gjøre, er ikke bare forandringens verdi relativ, men også selve forandringen. Slik er det fordi alt som vedrører ånden og sjelen, bare indirekte kommer til syne, og følgelig må fortolkes i utgangspunktet (…).»

Her kunne man saktens argumentere for at noe av det som «vedrører ånden og sjelen» kan komme direkte til syne. Poenget er snarere at det ofte blir dårlig prosa når Knausgård er i det mest filosofiske hjørnet, uaktet hvem han eventuelt bygger på.

Vær så god

Det er et velkjent essayistisk grep å trekke leseren inn i arbeidsprosessen. I Om høsten kan skrivesituasjonen være så nærværende at leseren blir en prøveklut. Forfatteren kan forklare hvordan han på morgenkvisten sitter og blar i en fotobok, for å skaffe seg et objekt for dagens skriveøvelse, får man inntrykk av. Og vær så god, her er utkastet.

Så må det sies at noen slike tekster ender opp som svært gode utkast, som når Knausgård i «Rovfuglen» skildrer hvordan han strever med å komme i gang – for plutselig å få servert et perfekt motiv like utenfor vinduet.

Min kamp er suverent suggererende litteratur fordi forfatteren veksler mellom sanselig historiefortelling og utprøvende, poetisk refleksjon. Om høsten mangler historiefortellingen og blottstiller dermed hans evner som essayist. De er på det beste av høy kvalitet.

Min kamp som teater: