Kultur

Bokanmeldelse: Vagt om The Hunger Games-diktatorens sammenbrudd

Forfatteren gjør et hederlig forsøk på å utdype sitt Hunger Games-univers, men lykkes ikke helt.

Donald Sutherland spiller diktatoren Coriolanus Snow i «The Hunger Games»-filmene. Nordisk Film Distribusjon

  • Morten Olsen Haugen
  • Suzanne Collins:
  • Dødslekene, bok 4: En ballade om sangfugler og slanger (roman)
  • Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
  • Gyldendal
  • Fra 13 år

«En ballade om sangfugler og slanger» foregår 64 år før «Hunger Games»-trilogien Gyldendal

Ti år etter at hun avsluttet suksesstrilogien Dødslekene (The Hunger Games), vender Suzanne Collins tilbake til sitt militærdiktatur Panem. Handlingen foregår 64 år før første bok.

Fattigfornem

I trilogien møtte vi Coriolanus Snow som den gamle diktatoren (spilt av Donald Sutherland i filmene). I denne boken er han en ung, fattigfornem aristokrat som forelsker seg i jenta han skal være mentor for under Dødslekene, den blodige kampen der ungdommer fra 12 distrikter må kjempe mot hverandre til bare én er igjen.

Kan hende er denne fjerde boken et forsøk fra forfatteren på å vise oss hvordan et ondt system skader alle som er involvert.

Coriolanus og hans venner er bare opptatt av mordspillet i den grad det kan brukes til å tjene deres egen karriere. Når en av vennene hans dør, er Coriolanus’ første tanke at han må opptre slik at han gjør et godt inntrykk.

Å gå over lik

Lenge kan boken leses som en studie i hovedpersonens strategier for å klatre og vinne. Gradvis vokser inntrykket av at han er villig til det meste for å lykkes.

Tidlig forstår vi at dette vil ligne Darth Vaders fall i Episode III av Star Wars: idealisten som mister illusjonene, og utvikler seg til en tyrann.

Selv om vi vet at den unge gutten skal bli en fryktet diktator, ønsker vi i det lengste at de gode sidene skal få overtaket.

Jennifer Lawrence spiller hovedrollen i «The Hunger Games»-filmene, her fra fjerde og foreløpig siste film «Mockingjay – Part 2» (2015) Nordisk Film Distribusjon

Mørk tragedie

Mens jeg leser meg frem mot hovedpersonens fall, ser jeg for meg ulike mulige scener som forfatteren også må ha vurdert for å sannsynliggjøre fallet.

Den løsningen som omsider dukker opp på de siste 30 sidene, av bokens i alt 600 sider, er flat og ikke spesielt imponerende.

Så er det slik at boken forandrer seg ved en ny gjennomlesning. Da ser jeg de destruktive trekkene hos hovedpersonen tidligere. Med det blir den også en mørkere bok, en tragedie hvor hovedpersonen kan måle seg med sin navnebror i Shakespeares mørkeste tragedie Coriolanus (1608).

Dette er bokens store spørsmål: Hvor var det at det buttet? Forfatteren har gjort et hederlig forsøk på å utdype sitt univers. Diktatorens eget syndefall er et spennende emne, men hadde fortjent en strammere tekst.

Et satirisk speil

Den dypeste satiren her går nok dessverre over hodet på mange. Kampen for det rette omdømmet har hele tiden vært en rød tråd i serien. For å vinne må man kombinere styrke, list, medietekke og sosiale koder.

Som lesere lar vi oss fange og lever oss inn i dette spillet av sosial posering. Og der finnes Collins’ dypeste satire over vårt samfunn. Ikke bare morer vi oss til døde. Vi passer nøye på at vi virker mest mulig fotogene mens det skjer.


Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Aftenposten Lørdag

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Herlig når Ambjørnsen lar Elling parere gruppesex og religiøs fanatisme.

  2. KULTUR

    Bokanmeldelse: Skuffende ungdomsbok fra forfatter bak suksessfilm

  3. KULTUR

    Den danske forfatteren Sara Omar lar seg ikke true til taushet. Isolasjon trigger familievold i hennes nye roman.

  4. KULTUR

    Premiere i dag: Kule Kravitz redder «High Fidelity»

  5. KULTUR

    Ny TV-thriller med Kristoffer Joner: – Trolig Skandinavias mest ekstreme serie

  6. KRONIKK

    Krisen har forsterket noe av det første jeg ante som far