Kultur

Slektsgransking som tankeredskap

Ibsenpris-vinner Peder Handke inviterer til refleksjon over historie og identitet. Her har mye å lære oss.

Peter Handkes hovedverk Immer noch Storm gjestet Nationaltheatret i forbindelse med utdelingen av årets Ibsenpris. Forfatteren er omstridt, men stykket har noe å lære oss. Foto: Nationaltheatret

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

I tiden frem mot utdelingen av årets Ibsen-pris vendte mange prisvinneren ryggen. Og Peter Handkes uheldige utsagn om Slobodan Milosevic – han holdt sogar en tale i diktatorens begravelse, har de siste årene kastet skygger inn i hans kunstnerskap.

Men skal vi basere vurderingen av en kunstners verk, og dets verdi, på slike utspill?

Les også:

Les også

- Peter Handke vil aldri kunne få Nobels litteraturpris

Politikk og kunst

Nylig ble filosofen Martin Heideggers notatbøker publisert på tysk. Hans sympatier er langt mer alvorlige enn Handkes, og han oppgav dem aldri. Men gjør det ham mindre interessant? Knut Hamsun skrev Hitlers nekrolog. Burde vi da ikke lese ham? Mange andre kunne vært nevnt. Kunstnere og intellektuelle med ukloke eller uheldige allianser er ikke noe nytt. Allerede Aristoteles forsvarte slaveriet. Klart vi ikke liker slikt. Men skal de ikke møte anerkjennelse av den grunn?

Om en kunstners verk kun er oppgulp av tvilsomme ideologiske holdninger eller tanketom propaganda, bør han ties i hjel. Men med Handke er noe slikt ikke tilfelle. I Immer noch Sturm , som er det mest sentrale Handke-stykket som har blitt satt opp under Ibsen-festivalen, berører han noe av det mest grunnleggende i kunsten og livet med reflekterende undring.

Les også:

Les også

Ligger behovet for oppmerksomhet bak valget av Peter Handke som Ibsenprisvinner?

Språk og identitet

Bakgrunnen for stykket er forfatterens barndom i Jauntal i Østerrike, hvor hans forfedre tilhørte en minoritet med røtter i Slovenia. Etter andre verdenskrig ble slovensk språk og kultur kuet. Under nazistene og etterpå ble tysk offisiell språkstandard, noe som frarøvet de slovenskættede østerrikerne deres identitet. I forestillingen illustreres dette ved at slovenske ord umiddelbart oversettes til tysk, til riksspråket. Her fester Handke spørsmålet om identitet til noe allment gjenkjennelig. Når andre forteller oss hva vi skal si, og hvordan vi skal si det, mister vi gradvis oss selv.

Les også:

Les også

Peter Handke gir fra seg prispengene

Tidsreise

Handkes alter ego, som spiller hovedrollen, avlegger sin egen familie en visitt. Han får deres historier presentert – og forsker slik på seg selv og sin fortid. Denne tidsreisen undergraver enhver historisk kronologi, men innenfor rammen av teateret, av fiksjonen, kan det skapes forbindelser og møter som ellers ikke finner sted. Handke er tydelig på at forestillingen er en åpent konstruert situasjon, et tankeeksperiment overført til scenen. Det kommer også til syne gjennom de fremragende skuespillernes stadige veksling mellom å være rene fortellere og å spille familiemedlemmene.

Allmenn verd i

Vurdert som teater blir Handkes familiehistorie et medium, et verktøy, for å tenke allment rundt språk, geografi, kulturell identitet og historiens vesen. Dette er problemstillinger som angår enhver som har mistet sitt språk eller blitt påtvunget en versjon av historien som ikke har plass for minoriteter.

Høydepunktet kommer, for min del, i siste akt hvor hovedpersonen forteller om et besøk i Alaska. Her var han på et tidligere bosted for gullgravere, men det var ingen fred å få, det svermet det av turister. Midt i opptoget fantes imidlertid noen indianere av Athabasca-stammen. De kjennetegnes, forteller han, ved at de sitter lange perioder på huk, musestille, nær bakken. Det gjorde de også nå. Men innimellom reiser de seg og vinker til den andre, denne gangen over et hav av turister, som for å si «hei, jeg er her fortsatt.»

Anerkjennelse

Bildet befinner seg nær hjertet i Handkes litterære prosjekt, som dreier seg om å gjenoppta kontakten med noen, eller noe, som er adskilt fra deg i tid eller rom. Ofte på tvers av den verden man er fanget i og de fortellinger som er styrende der. For det dreier seg om å anerkjenne et forsøk på å se virkeligheten annerledes – og, på den måten, åpne for et nytt blikk på historien og oss selv.

Klarer vi å gjengjelde Handkes invitasjon til å tenke over historie og identitet i alt mylderet, har han mye å lære oss.

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Striden om Peter Handke har rast siden 1996 og er fremdeles som et åpent sår

  2. KULTUR

    Knausgård med kunst-skup i sin kommende bok

  3. KULTUR

    Lotte Konow Lunds nye utstilling er en kraftprestasjon

  4. KULTUR

    Nasjonalmuseet får tidenes gave av Sparebankstiftelsen. Blar opp 187 millioner kroner for verdensberømt kunstverk.

  5. KULTUR

    Teateranmeldelse: «En oppsetning som gjør kontroversielle Peter Handke lettere å svelge»

  6. KULTUR

    Hillary, kunsten og bruddet med det konservative