Lars Vaular: vellykkede kontraster
Veien fra hard rap til lyrisk dans, pastellfarger og yachtklubber har vært særdeles vellykket for Lars Vaular
Vår vurdering:
En felle man kan gå i når man snakker om rap er å sette opp et generelt skille mellom de som "bare" er rappere, og de rapperne som på ett eller annet vis er "artister".
Jeg har gått i fellen før, og vil sikkert gjøre det igjen. Å operere med dette skillet ukritisk er uheldig fordi det nedjusterer rap ved å implisere at rapperne som er "artister" og musikken de lager, er mer verdt.
Behersker ytterpunktene
Dessuten snevrer det inn definisjonen av hva rap kan være. For rap er også pop, og den utviklingen har tilføyd sjangeren mye.
I tillegg har du de som behersker både ytterpunktene og alt imellom, uten at det ene automatisk er bedre enn det andre, og det gjør ethvert slipp fra disse ekstra spennende siden du aldri vet hva du kan forvente.
Bredt nedslagsfelt
Lars Vaular behersker det hele. For noen måneder siden slapp han minialbumet 666 ALT, med låter som huket av alle boksene for hva du forventer av klassiske, harde raplåter.
"DD EG Gjør" er fortsatt solid, og "Ung, heit gateflamme" har vokst og vokst siden i vinter og står nå som en av årets tøffeste låter.
Ikler seg pastellfarger
Nå, med det nye albumet 666 GIR , tar han plutselig det hele ned noen hakk, ikler seg pastellfargene og leverer et album som minner om 80-tallet, paraplydrinker, kritthvite smil, palmesus og plettfri pop.
Med samme kvalitet og troverdighet som når han i vinter ropte høyt og bestemt at han ikke ser noen jævla forskjell på Solberg og Stoltenberg på "Ung, heit gateflamme".
Hør ukas beste låter her:
15 låter du ikke bør gå glipp av
Stramt og stilrent
Synthlinjen som åpner det hele i starten av "Runaway death car" setter den musikalske tonen, og den forlates nesten ikke i løpet av 25 stramme og stilrene minutter. Det hele leder tankene hen til udefinert 80-tallspop og Vaular imponerer som popvokalist når han trykker til på "Stilen".
En låt hvor produksjonen også trekker inn trommer og synth som gir den dominerende, poppede stilen et snev av cloud rap. På "En gang for mye" høres det nesten ut som om koringen gjøres av et pitchet opptak av Vaular selv, som om han er for seg selv det Camille var for Prince.
Synger om farsrollen
Men det skjuler seg mer bak den tilsynelatende utelukkende glade musikken. Allerede på åpningssporet synger Vaular om en naturlig usikkerhet som spiser seg inn til det innerste.
Singelen ”Det ordner seg for pappa” – den med den genuint underholdende videoen og kanskje enda mer underholdende reaksjonsvideoer – omhandler farsrollen.
Så det er til tider et underliggende alvor på som preger albumet. Dette skaper en spennende motsetning mellom tekst og musikk, selv om titler og låter som ”Champagneting” bidrar til å få det hele i vater igjen.
En rød Ferrari
Jeg klarer ikke høre på dette albumet uten å se for meg den røde toppløse Ferrarien i det klassiske 80-tallsspillet SEGA Outrun.
Du kastet deg ut på de fiktive, pikselerte veiene, girte opp og visste at du hadde en bekymringsløs og underholdende opplevelse foran deg.
Også når jeg setter på 666 GIR , noe jeg forøvrig vil gjøre om og om igjen, vet jeg at jeg kan legge bekymringer bak meg, lukke øynene og se for meg en blå horisont og palmetrær.
Samtidig som jeg lurer på hva i alle dager Lars skal finne på neste gang.
