Hardtslående og urealistisk fra Eirik Jensen

Den korruptsjonstiltalte politimannen overrasker med god spenningsroman som ikke gir leserne for mange pauser.

Politioverbetjent Eirik Jensen ble arrestert for drøyt to år siden, oger nå tiltalt for grov korrupsjon i forbindelse med innførsel av narkotika. Hans forhold til den såkalte hasjbaronen Gjermund Cappelen er siden det brettet ut i alle medier, og i august skal det brettes ut i retten. Inntil så skjer, må man anta at Eirik Jensen er uskyldig som et nyfødt lam, og at tiltalen baserer seg på noe Kåre Willoch ville kalt beklagelige misforståelser.

I formildende retning skal uansett anføres at Jensen har brukt tiden godt etter at han slapp ut av varetekt. En biografi er utkommet, skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord, og i dag slippes en kriminalroman skrevet av det samme tospann.

Mistenksomhet

Jeg skal blankt tilstå at jeg nærmet meg verket med en viss mistenksomhet. Krimlitteraturen er preget av altfor mange mennesker som tror at krim kan skrives med venstre hånd, uten at man er kjevhendt. At en relativt høy andel av dem er politifolk og journalister, gjør ikke saken noe bedre.

Og sant nok, Attentatet , som boken heter, holder ikke et høyt litterært nivå. Men det er en effektiv spenningsroman for dem som liker håndfast handling og høye smell. Det dundrer og braker med jevne mellomrom, blålysene roterer og skuddene smeller i Oslos gater og noen ganger til og med i Akershus. Og det er faktisk bra, hvis man nå altså godtar premissene.

Det begynner med et brak, når en verditransport blir brutalt ranet mellom Oslo og Gardermoen. Hele politistyrken virrer rundt som hodeløse høns, men vår man mann, Sjur Holt, ved avsnittet for spesielle operasjoner, tar en runde til sine informanter og begynner å nøste opp saken. Som ikke blir enklere av at justisministeren utsettes for et attentat.

• Les Aftenpostens intervju med Eirik Jensen: Intet som tydet på at Cappelen var en notorisk kriminell.

Konvensjonell

Forlaget kaller Attentatet for en hardtslående og realistisk spenningsroman. Men realistisk er den selvsagt ikke. Den følger sjangerens konvensjoner til punkt og prikke, ja det er nettopp det som gjør den ganske god, at den behersker konvensjonene. Sjefen er dum – ja, som en sjef – og helten sliter med sitt privatliv. De største skurkene kommer fra Russland og Øst-Europa. Realisme i slike romaner betyr at man drikker kald kaffe og fryser av seg sine edlere deler mens man venter utenfor mistenktes bolig. Volden og drapene har jo vanligvis – og heldigvis – lite med realisme å gjøre.

Spenningsromaner har det med å snuble når de skal skildre menneskelige relasjoner. Jensen og Øijord har kuttet den slags ned til et effektivt minimum, og det som er igjen holder seg i hvert fall godt over sjangerens minimumsstandard. Hovedvekten legges altså på til dels brutal handling, og i slike sammenhenger skriver de upåklagelig.

Så får det være en smakssak om man vil tolke enkelte passasjer som en hilsen fra den utvilsomt ukonvensjonelle politioverbetjent til sin gamle arbeidsgiver: "Han visste hva Lundteig mente om ledere i politiet, at de i størst mulig grad skulle styre butikken fra politihuset, og det at Sjur til stadighet var ute – enten på egen hånd eller sammen med en av patruljene på vakt – irriterte henne. I politiet steg man i gradene for å komme bort fra gatenivået. Det var liksom hele poenget med forfremmelse."

Les flere ferske bokanmeldelser:

Her er drama fra virkeligheten også: