Urpremièren på åttende kapittel av Statsteatrets omskrivning av Norgeshistorien 1066–2066 er antagelig den morsomste og mest kynisk vanvittige av alle så langt. Den er også en sånn opptur at i alle fall jeg gruer meg til prosjektet er over om et par år.
Med 1980 er turen kommet til en grundig avkledning av jappetid, drømmen om raske penger, og grådighet nok til bokstavelig talt å selge morra si for å redde stumpen (også bokstavelig talt) når krakket kommer.
Å gå under lik
Familien Kielland består av mor (Per Kjerstad) og tre sønner, hvorav én bor i institusjon (Gard B. Eidsvoll), én er eiendomsmegler (Cato Skimten Storengen) og én er banksjef i Kreditkassen (Per Sørensen). Når tante Brynhild dør og overraskende etterlater seg tre millioner til moren, begynner spetakkelet.
Meglerbroren har opsjon på en bit av Aker Brygge og overtaler allerede i begravelsen de andre til å investere. Mens han bærer kisten, snakker han i en mobiltelefon på størrelse med en hybel.
Her handler det om å gå over, eller i dette tilfellet under lik, for å skaffe seg gevinst.
Rød Ferrari
Jo mer pengene renner inn og jo større bilene og klokkene blir, desto mindre tid går til familien, og spesielt til den funksjonshemmede broren. Gard B. Eidsvoll former ham med fine virkemidler, og avslører samtidig hvor krevende mennesker i hans situasjon kan være, bare gjennom sin ensomhet. Til slutt blir også han et offer – for HVPU-reformen – og blir enda ensommere.
Han er i veien for aksje- og eiendomskjøp, turer i rød Ferrari eller til Ibiza med en sleip storinvestor i Per Kjerstads skikkelse. Hans entré, med solbriller i Trivago-stil, er selvironisk stilren. Det er også hans skildring av moren Agnes, en snill og resignert kvinne som møter en skrekkelig skjebne når børsfall, boligkrakk og konkurs truer.
Amoral
Det skjer noe med mennesker som plutselig får mange penger mellom hendene. Moral og retning må vike for egeninteresse, noe som her får typiske utslag på kinesiske og japanske restauranter.
Hos Storengen ser vi en fascist i emning, en som krever respekt for pengene han representerer, mens Sørensen er den respekterte banksjefen som halsløst følger med på ferden og mister alt. Kjerstad som kinesisk servitør er et blinkskudd – han forsøker fortvilt å overtale brødrene til å snakke med moren sin, til å vise respekt, og får rasisme i retur. Kjerstads gjeldsinnkrevende russiske mafioso er gjennomført ubeskrivelig fæl, og følgelig en publikumsfavoritt.
La oss snakke om organsalg
Eiendomsmegleren i Storengens herlige portrettering er totalt amoralsk, en skamløs selger med forurettet oppsyn, som ikke unnslår seg å selge organer på svartebørs. «Ja, det er selvfølgelig ulovlig, men vi kan jo snakke om det!»
Det hele foregår i et rasende tempo, signert Yngve Sundvor, den ene punchlinen følger den neste i suveren timing, og rundt 25 spor fra 80-tallets pop og rock er tidsriktig akkompagnement.
Om det så er programmet, er det også tidsriktig: Det er utformet som et sjekkhefte.