Kultur

Best i klassen

METTE HARALDSEN/JOSTEIN RYSSEVIKFokusAschehougFørst og best i feltet, med fengende anslag som ubesværet føres videre.

  • Per Haddal
    journalist

Vår vurdering:

5 av 6

Karakter: 5

I riktig gamle dager skal en samfunnsfagbok visstnok ha antydet at ungdommen blir kriminell når den flytter fra landet til byen. Fullt så enkle er ikke fremstillingene — eller Norge - i dag. Men feltet kan fortsatt friste verdensforbedrere som holder seg med en egen dagsorden. Faget skal skape holdninger. Og samfunnsvitenskapelige fakulteter blir gjerne kalt SV-fakulteter. Neppe tilfeldig. Kunnskapsløftet med tilhørende læreplan har frembrakt en bunke bøker, oftest med tradisjonell tilnærming, både i metode og presentasjon. Noen har ekstra meningstilløp som kamufleres med at "noen mener" eller "enkelte vil si at". Men det er sjelden en virkelig plage.

Grundig innsats.

Forlagenes staber gjør en grundig innsats med forfatternes tekster, solid og ordentlig. Men noen innvendinger har vi likevel. Lærebøker er store produksjoner, så det er ikke bare forfatterne som skal ha ære og/eller skjenn.I utgangspunktet er det ikke så mye som skiller bøkene. De må holde seg til læreplaner med mange floskler og politisk prektige utsagn. Men enkelte forfattere er mer kreative enn andre. Likevel synes anmelderen det er slitsomt å skulle rangere. Derfor er en salomonisk løsning valgt: Fire tredjeplasser, men gull- og sølvvinnere var det lett å kåre.Det hører med til sakens natur at kultur og kunst er begreper som må innsnevres i dette faget, slik at det fortsatt er samfunnsfag. Men det skjer ofte noe fantasiløst. En friere bruk av eksempler kunne ha virket oppfriskende.En svakhet i enkelte av bøkene, eventuelt i enkelte av bøkenes passasjer, er språkbruken. Er det lov å kalle den plattfot? For: Må det brukes så tung samfunnsvitenskapelig terminologi, så nøye utbygd faglig begrepsapparat? Og må boktitlene være så intetsigende, for en stor del?

Levende "Fokus".

"Fokus" av Mette Haraldsen og Jostein Ryssevik virker mest gjennomarbeidet. Allerede anslaget gjør inntrykk, med forsikringen om at "du er unik". Det følges av bildet av et ansikt med ulike aldre og uttrykksformer. Den unike er sammensatt som personlighet. Slike fristende ingresser, som det vil hete på journalisters formidlingsspråk, kommer gjennom hele boken. Selv det byråkratiske stoffet og beskrivelsene av institusjoner blir levende, stadig med det mål å gjøre elevene til aktive demokrater.Boken stimulerer til kritiske blikk, også på Norge som verdens humanitære navle. Er FN i stand til å svare på utfordringene fra verdenssamfunnet? Globaliseringen får en sindig gjennomgåelse, det flerkulturelle, krig og fred. Men den norske navlebeskuelsen kunne vært enda bedre korrigert.

For unge voksne.

Inne i teksten finnes tenkeboksoppgaver. Hvert kapittel avsluttes med en oppsummering, "test deg selv"-spørsmål og oppgaver. Billedbruk og uttegning av sidene er bedre enn pliktskyldig. "Fokus" er skrevet for unge voksne - og tar målgruppen alvorlig.Jeg skulle tro at dette er et verk mange vil bli tilfredse med.En merkelig innvending gjøres ofte mot denne type bøker: Kontrollspørsmålene følges ikke av en fasit. Men fasiten står i teksten foran. Noe må man da kunne forlange av aktivt intellektuelt arbeid. En liste med faglige definisjoner, som andre bøker har, ville imidlertid neppe ha skadet.

Les også

  1. Tilløpet best

  2. Kommer skjevt ut

  3. Ekstremt leselig

  4. Skaper orden i kaos

  5. Subtil estetikk

  6. Likt og ulikt

  7. Jordnært

  8. Holder ikke mål

Les mer om

  1. Litteratur