Édouard Louis:
Voldens historie
Roman
Oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug
Dusje eller dra på legevakten? Anmelde eller trekke seg tilbake?
Det er så mange valg et voldtektsoffer skal ta på kort tid. Det kan bli mange å rapportere til i sjokkert tilstand. Hvilke detaljer er viktige for hvem?
Voldens historie av Édouard Louis er en studie i offerets reaksjonsmønster. Den franske forfatteren går rett inn i slike spørsmål som også Hemsedal-debatten reiser. Han undersøker hvordan offentligheten møter offeret og hvilket språk vi har for overgrep av ulike typer.
Et virkelig overgrep
Hovedpersonen heter Édouard og har nøyaktig den samme bakgrunnen som hovedpersonen i forfatterens internasjonale bestselgerdebut, Farvel til Eddy Belleguele (2014). I følge Édouard Louis er begge bøkene bygget på personlige erfaringer.
Slike selvbiografiske grep er blitt standard prosedyre i skjønnlitteraturen, og har mistet mye av sin tidligere effekt. På grunn av brutaliteten i det biografiske forelegget intensiveres likevel opplevelsen av Voldens historie.
Tyvens raseri
Handlingen er enkel og dramatisk: Hovedpersonen er på vei hjem fra fest natt til første juledag. Han blir sjekket opp av en mann som presenterer seg som Reda. De tilbringer natten sammen hjemme hos Édouard, men på morgenkvisten registrerer han at både mobilen og iPaden er forsvunnet. Konfrontert med tyveriet blir Reda aggressiv. Han voldtar Édouard og forsøker å kvele ham med et skjerf.
Selve overgrepet er overstått allerede i første kapittel. Resten av boken er et kaos av stemmer og versjoner. Fremfor alt er det Édouard selv som gang på gang forteller sin historie i abrupte sprang, alltid med nye detaljer. Voldsofferet drives ut på en kafkask vandring mellom legekontorer og politikamre, der hendelsene blir journalført i knusktørre termer.
Hans beste venner gir fortløpende omsorg og velmente råd («du må anmelde!»). I en egen tråd er det søsteren Clara som gjenforteller brorens historie for sin ektemann.
Febril roman
Sammenlagt blir alle disse versjonene til en kvernende og febril roman. Voldens historie gir et sterkt bilde av offerets kamp for å sortere sjokket og den påfølgende angsten. Louis har talentet som skal til for å skildre både nagende tanker og kontrafaktiske spekulasjoner:
«Jeg spurte meg selv om alt dette med Reda vill ha skjedd om jeg hadde sagt ja til glasset med vin som Geoffrey tilbød meg, og krysset Place de la République fem minutter senere, jeg spurte meg selv om en så liten detalj, en så bitte liten og ubetydelig detalj som et glass fra eller til, eller til og med en liten pause for å knytte skoene tretti-førti meter fra plassen, eller en omvei via en gate jeg likte bedre, en gate jeg syntes var mer tiltalende, penere, mer spesiell, jeg spurte meg om en så intetsigende bagatell kunne ha ført til at jeg ikke hadde støtt på Reda (…)».
Mannen som målbandt Fløgstad
Édouard Louis er bare 23 år, men allerede et kjent navn for norske lesere. I tillegg til debutboken har Louis gjort seg bemerket som mannen som klarte å målbinde Kjartan Fløgstad. Det skjedde i en oppsiktsvekkende debatt i Morgenbladet, der Fløgstad først kritiserte den unge kollegaen for å rakke ned på arbeiderklassen, opphøye middelklassen og tegne et «forgylt offerbilde» av seg selv.
«Jeg vil gladelig utfordre disse gammeldagse og konservative synspunktene,» svarte Louis. I to forrykende artikler drev han den ellers så debattglade Fløgstad fra skanse til skanse.
Søsterens babbel
Leser man Farvel til Eddy Belleguele i et klasseperspektiv, så er det vitterlig et sentralt poeng at den homofile hovedpersonen blir møtt med de samme fordommene i middelklassen som i arbeiderklassen.
Et lignende mønster avtegner seg i Voldens historie. Eksempelvis er rasismen like utbredt blant politifolk i Paris som i arbeiderklassen på landsbygda. Likevel har denne boken elementer som lettere kan rammes av den typen kritikk som Fløgstad rettet mot debuten.
Jeg tenker særlig på bruken av karakteren Clara. Hun fører ordet i betydelige deler av teksten, og hennes språkbruk er gjennomgående sleivete, bablete og lite respektfull overfor broren.
Oslo øst
Egil Halmøy har – forutsigbart nok – valgt å oversette henne til et oslomål av den typen man forestiller seg at arbeiderklassen snakker. Clara har formeninger om - og til dels fordommer mot - mange sider ved brorens historie:
«Jeg syntes nå det var litt sært, da. Ikke tru noe annet. Jeg syntes ikke det var helt normalt, nei. Jeg sa til meg sjøl, inni meg: Du skal høre mye før øra detter av, det er sikkert.»
Snedig scenisk grep
Claras versjon er en fornærmelse mot broren. Forfatteren får frem poenget ved et snedig scenisk grep: Han plasserer Édouard bak kjøkkendøren hjemme hos søsteren, slik at han i smug kan overhøre Claras versjon til ektemannen. Édouards fortløpende reaksjoner blir gjengitt i kursiverte innskudd («Hun lyver», «Ikke hør på henne»).
Den intrikate tekstveven gir et levende bilde av det mentale bruddet mellom arbeiderklassesøsteren og den dannede lillebroren som studerer i Paris. Hun blir en representant for den folkelige forståelsen av en voldtektshistorie. Nok en stemme i koret, men med en versjon som oppleves forvridd og ydmykende av voldsofferet selv.
Poenget er godt. Og for alt jeg vet kan hennes monolog være hentet rett fra virkeligheten. Likevel tror jeg Voldens historien kunne blitt en enda bedre – og mer rammende – bok om denne motstemmen var mindre karikert. Virkeligheten har begrensninger som litteraturen med fordel kan overskride.