Galleristen møter oss ved bensinpumpen utenfor et kjøpesenter i Strömstad, kjøtt i baksetet. Vi følger den sølvfargede Land Cruiseren hennes inn i de svenske skogene, forbi skittenhvite trehus med gardinene trukket for, uten hagemøbler eller gjerder. Snart knaser det i grus under hjulene. Det er syv år siden den norske kunstneren Thomas Knarvik kjøpte en gammel, nedslitt skole i Sverige, for å bo og jobbe der. Lenge satt han bare og drakk, lurte på hva han hadde gjort. Nå har han gjort mye, men likevel, sett utenifra er det fortsatt et stykke igjen: Hauger med rød teglstein og våt plank ligger spredt utover tunet. En forfallen låve heller mot en stor grumsete dam i hagen, hele tiden mens det røde blikktaket truer med å gi etter. Fritt blant skrotet går fjærkre: høner, haner og to store påfugler, alle klekket på kjøkkenet.

Knarvik kommer oss i møte, en stor neve utstrakt, fulgt av to elleville hunder.

– De er ikke vant til besøk, unnskylder han seg da de hopper opp i fanget vårt.

– Det der er egentlig en mexicansk nakenhund, sier Knarvik og peker mot den største av hundene.

– Jeg fikk den gratis fordi den hadde hår.

Han ler, stolt.

– Til og med den er en feilvare.

– For tett på andre kunstnere

«Underkjent», sier én kunstkritiker. «Dyktig, men irrelevant fra et markedsperspektiv», ifølge en norsk samtidskunstsamler. Til tross for sin tekniske ferdighet og lange karriere, har Knarvik aldri helt fått den oppmerksomheten som ble forespeilet da han rett ut av Akademiet fylte Seilduksfabrikkens to tusen kvadratmeter med en soloutstilling i 2001. Figurativ kunst, og kanskje spesielt portrettkunst, som er det Knarvik stort sett har drevet med de senere årene, blir fort nostalgisk og støvete i møte med konseptkunsten. Lenge ble han uriktig omtalt som en Nerdrum-elev av pressen, nå er det lenge siden de har omtalt ham overhodet. Han dukker sjelden opp på egne åpninger.

– Jeg har vært veldig asosial, og har alltid søkt meg bort fra mennesker. Så det kan tenkes at jeg har gått inn i portrettkunsten for å fylle et tomrom. For meg handler portrettmaling om å tette avgrunnen mellom kropp og sjel, og om å skape en forbindelse mellom mennesker.

Thomas Knarvik
Ivar Kvaal

Til forskjell fra nakenhunden er de to kattene like hårløse som de er avlet for å være, og danderer uinteressert de hudfargede valkene sine i varme fang rundt lunsjbordet. En kasserolle med sopp-risotto står på bordet. Det er åpenbart at mesteparten av oppussingen så langt har foregått inne; her er rommene innredet med omtanke; grønne planter, saueskinnspels i stolene, barokke speil og afrikanske artefakter hengt direkte på lafteveggen. Det brenner godt i peisen, både i stuen og i studioet, som deler første etasje mellom seg. En lomme vibrerer, og Knarvik unnskylder seg, forteller at det er redaktøren i forlaget som skal gi ut boken hans med karikaturtegninger, det siste i en lang rekke varierte sideprosjekter. Han har for vane å gå dypt inn i det som opptar ham, det være seg fridykking, portrettmaling, ytringsfrihet eller Rembrandt. Og nå, karikaturtegninger (til galleristens frustrasjon, antageligvis), mange av dem islam— og religionskritiske, som han publiserer på en litt forvirrende blogg i eget navn, med undertittelen «how engaged should we be?».

Astrid Hilde Semmingsen, eier av Galleri Semmingsen på Tjuvholmen, spør forsiktig etter nye arbeider hun kan vise et kundepar med en millionbolig å innrede («de har allerede et Munch»). Kanskje bare noen skisser? Det ristes på hodet, nå er det karikaturtegninger som gjelder. At Knarvik kan være ensporet, overrasker henne ikke: De har samarbeidet i over tyve år, siden studiedagene.

For meg handler portrettmaling om å tette avgrunnen mellom kropp og sjel.

Før Knarvik flyttet til Sverige, bodde han i en av kunstnerboligene på Bøler, med Morten Krogvold og Anne-Cath. Vestly som nære naboer.

– Men det ble for tett med andre kunstnere, da fikk jeg litt kvelningsfornemmelser, sier Knarvik.

Studioet er et stort, lyst rom med mørke tregulv. Hyllene holder på rader med konsentrert fargepulver, terpentin, oljer og referanseverk. På en hvit pappeske står det «svinebust» i store bokstaver, til pensler. Han lager alle fargene selv med et autoritativt håndlag. Okergult pulver spres fra en tykk glassbeholder ut på en stor litografisk stein som han har pusset ned med sandpapir. Deretter heller han i linolje, tilsatt bly for at det skal tørke raskere, og river fargen med en bunnslipt glassløper. Fargen mørkner mens han jobber, som stein i vann. Å finne riktig blandingsforhold kan ta tid. Det gjelder å fordele pigment og olje så det kommer riktig mengde olje rundt hvert korn – jo mer olje som tilsettes, jo mer vil det gulne og krakelere. Det er en tidkrevende, fysisk prosess. Likevel er han ikke spesielt opptatt av farge, sier han.

– Det viktigste for meg er temperatur og valør. Farge er en naturlig del av det, men når jeg maler portretter, må jeg se på tonene i et ansikt, skape temperaturforskjeller. Et kjøligere drag der huden er tynn, og en varmere tone der det er mer kjøtt.

– Maling er så fysisk, og da er det lett å komme inn i en vane, sier Thomas, som skifter uttrykk ofte og bevisst. – Jeg vet at jeg skal videre, hodet mitt vil hele tiden ha mer.Til venstre: «A question of re-entry», 2006. Høyre: «Kunstner og modell», 2002.
Thomas Knarvik/Galleri Semmingsen

For å vise legger han flere ferske strøk på et blekt portrett av en kvinne, på et staffeli midt i rommet. Penselstrøkene er konsentrerte, men raske. Hånden hviler aldri over lerretet.

– Er det vanskelig å vite når du er ferdig?

– Nei, det er veldig lett.

Han leter frem en kullbit på pulten. Tegner opp en vinkel på et hvitt ark.

– Øynene dine vil automatisk følge vinkelen, det er blikkets vane. Så når jeg legger inn en vinkel i ansiktet, vet jeg at betrakterens blikk følger den, inntil jeg lager en ny, kontrasterende vinkel. For eksempel, hvis jeg legger inn en bue her …

Knarvik tegner en hestesko i ansiktet han er i ferd med å skissere.

– Så vil blikket ledes opp. Og sånn kan jeg bearbeide et ansikt frem og tilbake. Når alt begynner å falle på plass, det vil si når det oppstår en likhet med den jeg skal portrettere, og den abstrakte geometrien låser seg, da ser jeg at formen er komplett. Formen avslutter seg selv, hvis jeg er matematisk til stede hele veien.

Han sammenligner portrettkunst med en Mensa-test, eller et mattestykke som skal løses.

– Hadde jeg vært mer intelligent, ville jeg vært en bedre maler.

Han ser til Rembrandt, mye på grunn av hans evne til å manipulere fysikken i et bilde ved hjelp av lys og matematikk.

– Jeg er ikke inspirert av noen andre malere, jeg, der er jeg er helt monoman. De fleste tenker nok at det er gammelt og kjedelig, men hvis du ser hvordan han lar øyet vandre gjennom en indre geometri … Herregud. Han fanger et helt univers i én form.

Å fange noens sanne jeg er håpløst, mener Knarvik, som i stedet forsøker å skildre sin egen oppfatning av personligheten til den han maler. Portrettene synes å gå i oppløsning, konturene flyter ut, men harmonien fastholdes likevel av en slags geometrisk hønsenetting. Bildene har en nesten hypnotiserende effekt, forsterket av måten blikket ledes på i en rute rundt i ansiktet.

– Jeg er ikke ute etter å lage en visuell kopi av hverken sjel eller fysikk. Jeg vil ha den dissonansen. Du skal se at du står utenfor og betrakter et menneske.

Thomas Knarvik
Ivar Kvaal

I Nerdrums indre sirkel

Knarvik vokste opp i Askim med lærerforeldre. På videregående hadde han en lærer som malte – «sanselig og abstrakt» – og flere ganger i uken dro Knarvik hjem til ham for å male. Etter skolen flyttet han til Oslo, og jobbet ett år i NRK som rekvisitør. En kort periode vurderte han å bli reklametegner, men så hørte han at sønnen til en av sjefene i NRK hadde kommet inn på en konservatorskole i Firenze, og fordi han ville reise, søkte han, og kom inn. Det var i 1989. Skolen holdt til i et gammelt kloster, med lange, trange ganger og dårlig luft. Han kunne ikke et ord italiensk, og slet med å følge med i undervisningen, som var teknisk og pakket med avansert kjemi.

– Men det var der jeg hadde mitt første magiske møte med klassisk figurativ kunst.

Etter en undervisningstime i et av bønnerommene forvillet han seg inn i et restaureringsrom, og fant et gammelt kirkemaleri liggende på et stort bord, nedgriset av talglys og sot.

– Fernissene hadde gulnet og var blitt helt brune.

Han fikk være med på å vaske frem motivet.

– En helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg så hvordan konservatorene brukte den kjemiske kunnskapen til å gå inn i billedmaterien på nytt.

Jeg har lært veldig mye av Nerdrum. Vi reiste til Venezia sammen og så mye kunst.

Før det første året var omme, sluttet han på skolen, og brukte alle pengene sine på malesraker. I flere måneder sto han i en uisolert klosterleilighet og malte, landskaper og abstrakte motiver. Da han kom tilbake til Oslo, åpnet han et rammeverksted og lærte seg innramming.

– Har du bevisst søkt deg mot de mer håndfaste sidene av faget?

– Ja. Håndverket har vært med meg hele tiden. Det handler kanskje om at jeg ikke kommer fra noen kunstnerisk familie.

Samtidig fikk han et loftsatelier i Tollbugata, som han delte med gamle modernister, teppeveversker og en håndfull Nerdrum-elever, blant andre Trine Folmoe, en av Nerdrums mest kjente modeller, som han siden ble kjæreste med. I denne perioden utviklet han også et tett bånd til Nerdrum, som i begynnelsen var lojalt og fruktbart.

– Jeg har lært veldig mye av Nerdrum. Vi reiste til Venezia sammen og så mye kunst. Samtidig skjønte jeg ganske fort hvor forskjellige vi er. Han er opptatt av å holde på fasader, mens jeg er opptatt av å bryte dem ned. Han vil ha symmetri, jeg asymmetri.

– Ledet det til konflikt?

– Ja, etter hvert begynte det å gnage. Jeg ville ha mer, og han begynte å bli sur, fordi han følte at han ikke klarte å gi meg nok. Jeg stilte spørsmål ved komposisjonene hans, ville vite hva han tenkte, og hvorfor han tok de valgene han gjorde. Da svarte han bare at det var veldig komplisert. Samtidig kom han med lignelser om Jung og Freud, og om da Jung spurte Freud om veien videre, og Freud svarte: Hvis jeg forteller deg det, mister jeg autoriteten min.

Vennskapet varte i seks-syv år, før det raknet.

– Han har jo mennesker som kommer og går hele tiden.

Thomas Knarvik
Ivar Kvaal

Da Knarvik besøkte atelieret hans for første gang, sto det en rekke bilder stilt opp langs veggen. De gikk i oppløsning, og Nerdrum forsto ikke hvorfor. Han visste at Knarvik hadde lært konservering i Firenze, og ba om hans vurdering.

– Jeg skjønte ganske umiddelbart hva problemet var, og spurte hva han hadde brukt.

Det viste seg at han hadde brukt feil olje, i feil rekkefølge: Han hadde lagt malingen som tørket langsomst, innerst, og malingen som tørket raskest, ytterst.

– Da begynner bildene å renne. Det blir som et sår. Det blir for tungt, fysikken på innsiden av den ytre skorpen begynner å sige.

Nerdrum måtte male opp femten års produksjon på nytt.

– Da kom staheten hans frem. Han er sin egen verste fiende, og vil aldri innrømme at han har fått noe fra andre, alt skal komme fra ham. Det var en veldig viktig lærdom for meg. Hvorfor ikke bare være ydmyk? Ta til deg den kunnskapen som blir tilbudt.

I dag har de ingen kontakt.

– Med det sagt er jeg veldig lite ydmyk selv, men jeg er ydmyk når det kommer til min egen måte å tilegne meg kunnskap på, uavhengig av hvor den kommer fra.

– Hva vil det si?

– Kunst er arv. Jeg vet at det ikke er genuint, det jeg driver med, det er en appropriasjonsteknikk. Man åpner opp, slipper til og bearbeider inntrykkene. Men det er en vanskelig balansegang: På den ene siden følger jeg en europeisk tradisjon, samtidig kjemper jeg for min visuelle frihet.

Pruter ikke med livet

I 1997 begynte han på Kunstakademiet i Oslo.

– Hvordan var det å komme dit som figurativ maler?

– Veldig bra. Det var jo den tullete debatten mellom de figurative og de ikke-figurative kunstnerne, men jeg tenkte hele tiden at det var utrolig barnslig. Jeg har alltid vært imot polarisering, og visste at jeg hadde mye kunnskap å erverve.

Likevel var det opplevelsen av polarisering som gjorde at han til slutt bestemte seg for ikke å ta eksamen, etter fem år på skolen. Knarvik mente noen av lærerne ble behandlet dårlig, og at håndverksfagene ble nedvurdert til fordel for de teoribaserte. Han droppet også avgangsutstillingen på Stenersenmuseet.

– Det hadde sikkert sett fint ut på CV-en, men det er ikke derfor jeg maler.

Et portrett er ferdig når formen avslutter seg selv, sier Thomas. – Når det oppstår en likhet med den jeg skal portrettere, og den abstrakte geometrien låser seg, da ser jeg at formen er komplett.Til venstre: «Uten tittel», 2015. Høyre: «Kamei», 2014
Thomas Knarvik/Galleri Semmingsen

I stedet holdt han en soloutstilling på Seilduksfabrikken, som trakk et stort publikum og ble omtalt i flere aviser. Han begynte snart å tjene penger på den klassisk figurative kunsten («det gikk så det grein»), noe som gjorde at han ifølge ham selv «havnet i et spor litt for lenge».

– Maling er så fysisk, og da er det lett å komme inn i en vane.

Han tok en lang pause, der han ikke malte, fordi han ville løsrive seg fra et uttrykk. Tidvis har det vært vanskelig økonomisk.

– Galleristen min har nok vært ganske frustrert i perioder, fordi hver gang jeg gjør noe som blir en suksess, og som be- tyr penger for meg, så sier jeg stopp og skifter retning. Det er nødvendig for at jeg skal komme meg videre. Hvis ikke blir jeg stående og male på det samme hele tiden. Jeg vet at jeg skal videre, hodet mitt vil hele tiden ha mer.

Han ler.

– Jeg har på en måte følt meg smartere enn det jeg har klart å vise i kunsten.

I 2002 reiste han til nasjonalparken Masai Mara i Kenya på et kunststipend, og bodde tre måneder i et telt i bushen for å male. Han ble fulgt av et kamerateam, og resultatet ble dokumentarfilmen Hvitt lerret, svart hyene , som ble vist på NRK i 2003. I en scene overnatter Knarvik under et tre, bare meter fra en sulten løveflokk, og må på et tidspunkt redde seg opp i et tre. «Livet handler ikke for meg om å redusere kostnadene», sier han hektisk inn i kamera. «Det handler for meg om å betale den prisen livet har, og nettopp gjennom det å oppfatte ting på en ordentlig måte. Jeg gidder ikke stå og prute med livet, altså.»

Jeg har på en måte følt meg smartere enn det jeg har klart å vise i kunsten.– Frykt gir et annet perspektiv. Jeg har nok alltid vært deterministisk i tenkemåten. Jeg har vært klar over konsekvensene, jeg har bare ikke vært så opptatt av dem. Det som skjer, det skjer.

Etter terrorangrepet i København 14. februar i år, der den svenske kunstneren Lars Vilks ble utsatt for et attentat under et debattmøte om ytringsfrihet, publiserte Knarvik en kronikk i VG der han blant annet skrev at «en kollektiv krenkelse i et sekulært system er en kreftsvulst.»

– Når jeg føler at noe, eller noen, forsøker å begrense friheten min, er jeg nødt til å engasjere meg som kunstner.

Engasjementet har også resultert i bloggen med karikaturer, som nå skal samles i en bok, «dersom forlaget ikke får kalde føtter.

– Føler du at den frie kunsten er truet?

– Nei, jeg gjør vel ikke det, men jeg føler at den er under press. Nordmenn er bedagelige, men det er viktig å ta tak i det som ligger og ulmer.

At mange av karikaturtegningene vil kunne oppfattes som støtende og potensielt skape reaksjoner, bekymrer ham ikke. Å prute med livet er stadig like uaktuelt.

– Det er som i Afrika: det finnes løver under treet. Jeg har ikke noe problemer med å sitte oppi treet, jeg, så lenge jeg kan bruke tiden til å tegne.

Aftenposten K har vært i kontakt med Odd Nerdrum angående sitatene i saken, men ikke fått svar.

Les også: