Kultur

Fra tro til fornuft

Liv Bliksrud, Geir Hestmark og Tarald Rasmussen:<br></br>VITENSKAPENS UTFORDRINGER 1850-1920. Norsk idéhistorie bind 4<br></br>Aschehoug<br></br>Forhåpentlig kan denne boken bidra til noe mer enn ren folkeopplysning.

  • Jørgen Haavardsholm

Går det an å la seg begeistre av noe så tilsynelatende tørt som en vitenskapshistorie? Ja, det er faktisk mulig. I mange populært anlagte bøker gis det ofte bare et relativt overfladisk innblikk i forskningsresultatene. Prosessen frem mot målet, og ikke minst forskernes og forskningens dialog med og bånd til sin egen samtids agenda, er sjelden tilstrekkelig belyst. I denne boken gjøres det derimot et meget redelig forsøk på å rette opp dette misforholdet.Mange av de ideene som opptok forskere mellom 1850 og 1920, har satt varige spor i våre sinn i dag, og virker bestemmende på hvordan vi tar inn og tolker den verden som omgir oss. Vår egen tid viser rørende respekt for fag som leverer "sikker og håndfast viten", og tilsvarende skepsis overfor de vitenskapsfelt som har mindre definitive svar på lager, er nettopp rotfestet i hva som foregikk i denne tidsperioden. Det er natur— og samfunnsfagene med sine realkunnskaper, som i all hovedsak nå forsyner oss med forklaringsmodeller til våre respektive livsprosjekter. Denne forunderlige tiltro til fornuftens og logikkens evne til å gripe tilværelsens paradokser, har basis i det nittende og tyvende århundres sikre overbevisning om at mennesket ville kunne klare å utvikle en stadig større innsikt og forståelse av tilværelsen.

Borgerlig offentlighet

Dette bindet av Norsk idéhistorie tar for seg den perioden av vår historie hvor den borgerlige offentlighet for alvor etableres i Norge, og handler om vitenskapens nye ideer og resultater, om forskningsformidling, og om nedslaget av disse nye tankene i litteraturen og reaksjonen hos kirkens og kristendommens talsmenn. Det forfatterne har ønsket, er å synliggjøre hvilke konsekvenser de vitenskapelige tenkemåtene fikk for synet på mennesket, naturen og samfunnet. De har konsentrert seg om å skildre hvordan forskere, folk med en vitenskapelig eller teknisk utdannelse, teologer, prester og ikke minst forfattere tok imot og anvendte vitenskapelige ideer og religiøse strømninger i tiden. Hovedvekten av det forskningshistoriske materialet er konsentrert om de naturfaglige disiplinene, men med klare innspill fra den humanistiske fagkretsen. Gjennomgående er denne del av boken svært velskrevet. Enkelte partier kan imidlertid bli vel tunge og noe internt rettet, selv for en som liker denne genren.Aktiviteten innenfor fag som historie, arkeologi, folkloristikk og språkvitenskap skulle ifølge forfatterne ha vært tilstrekkelig dekket opp av bind 3, "Kampen om Norges sjel 1770-1905". Øystein Sørensens bidrag til serien er i all hovedsak et produkt av hans mangeårige arbeid med historien om Norges nasjonsbygging. Hans vinkling på stoffet fører imidlertid til at den faglige utviklingen innenfor andre disipliner enn historiefaget, blir relativt stemoderlig behandlet. Dårligst dekket er attenhundretallets annen halvdel, og da i særdeleshet arkeologifagets utvikling. Ser man de to bindene som en helhet, så oppstår det en viss ubalanse i fremstillingen av den humanistiske vitenskapshistorien.

Et verk som Norsk idéhistorie bør også ha rom for det som skjedde utenfor den offentlige arenaen. Boken berører såvidt det teosofiske miljøet i Norge. Denne gruppen utgjorde på sent 1800-tall en klar parallell til det vi i vår tid kaller New Age- bevegelsen. Teosofene smeltet religiøse erfaringer og kunnskap om fremmede religioner sammen med begreper og ideer hentet fra tradisjonelle vitenskapsgrener. Hensikten var å skape en moderne åndsvitenskap. Religionshistorikere som Ingvild Sælid Gilhus og Lisbet Mikaelsson sto i en årrekke i spissen for prosjektet "Teosofi i Norge". Stoff herfra kunne med hell ha vært inkorporert i de kapitlene som tar for seg prestene og teologiens befatning med og reaksjon på de evolusjonistiske og positivistiske idéstrømninger i tiden.Hva er hovedinntrykket etter gjennomlesningen av dette bindet? Først og fremst er det kanskje en stor grad av respekt for denne temmelig beskjedne kretsen av norske vitenskapsmenn og andre fagfolk, som under relativt trange kår lyktes i å bygge opp moderne forskning, etablere utdannelsesinstitusjoner og skape livskraftige fagmiljøer. Vitenskapenes iver etter å etablere orden, struktur og gode klassifikasjonssystemer for alle områder av livet fikk imidlertid visse groteske utslag i denne tidsperioden. I folketellingen av 1910 ble alle man oppfattet som avvikere, samlet i én kategori. Her fantes i skjønn forening: Finner og lapper. Dissentere. Blinde, døve, sinnssyke og hjemvendte norskamerikanere. Sistnevnte burde i dag rent ut sagt ha utgjort et sunnhetstegn.

Innsiktsfullt

Boken har en innsiktsfulle beskrivelse av kristendommens tilbaketog og gradvise isolasjon fra den offentlige arenaen, selvfølgelig godt hjulpet på veien av teologer som Gisle Johnson (1822-1894) og senere Ole Hallesby (1879-1961). De natur- og samfunnsfaglige forskernes tro på egne fagområders muligheter til å komme med plausible årsaksforklaringer på alt, var imidlertid ofte uttrykk for vel så forstokkede holdninger. Utfallet av denne striden om eldre verdensbilders gyldighet, var at drøftingen av teologiske spørsmål i ettertid hovedsakelig ble et internt anliggende for de teologiske fakultetene, og at det mange nå i dag assosierer med kristendommen, bare er gufset fra den seksualfiendtlige og livsknugende pietismen. Den andre ytterligheten: humørløs, reduksjonistisk positivisme, tjener på sin side heller ikke til å skape noen himmel over livet.Forhåpentlig kan denne boken tjene flere hensikter enn bare å fungere som ren folkeopplysning. En frisk, ikke tabloidisert, debatt om hvem og hva som styrer våre liv og tanker, ville vært nyttig. Eller er det for mye å håpe på?

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    DN: Petter Stordalen kjøper Juritzen forlag

  2. KULTUR

    Vår anmelder mener alle bør lese denne boken om krigen i Syria

  3. KULTUR

    Elena Ferrante skriver beskt om kvinneroller og graviditet

  4. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Hvorfor må så mange adventsbøker for barn handle om døden?

  5. KULTUR

    Erik Fosnes Hansen sommeranbefaling: «Blikktrommen» var en skjellsettende leseopplevelser for en gutt på 16 år

  6. KULTUR

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden