Kultur

Bookerprisvinner med for mye av det meste

Tolv år og fem versjoner skal det ha tatt før australske Richard Flanagan var i havn med romanen han i fjor mottok den gjeve Bookerprisen for, Den smale vei til det dype nord.

Forfatteren Richard Flanagan fikk overrakt sin Booker-pris i fjor, med sedvanlig pomp og festivitas. Alastair Grant, ap/ntb scanpix

  • Anne Merethe K. Prinos

afp000858463-UBdojDVHVA.jpg

Bok roman

Den smale vei til det dype nord

Richard Flanagan C **appelen Damm

Oversatt av Monica Carlsen

Bookerpris-vinner med klare svakheter.** Jeg skjønner godt at det har vært en vanskelig bok å skrive. Med utgangspunkt i farens erfaringer som krigsfange hos japanerne forteller Flanagan om vold og bestialitet, men også om håp og kjærlighet i en tekst som i sin store detaljrikdom er full av både lys og mørke.

Enda en versjon

Australieren er utgitt to ganger tidligere på norsk, Goulds fiskebok kom i 2003, Den ukjente terrorist i 2008, uten at så veldig mange har fått med seg det. Om årets bok kommer til å bety et gjennombrudd her til lands, tviler jeg på. For selv om utgivelsen naturligvis ikke er uten kvaliteter, spør jeg meg om ikke forfatteren ville ha vært tjent med å ha skrevet enda en versjon.

Pristildelinger handler selvfølgelig mye om personlig smak, og i dette tilfellet har juryen åpenbart hatt sans for foreningen av tematikken krig og kjærlighet i en setting der vest møter øst og omvendt (tittelen på romanen er for øvrig hentet fra haiku-dikteren Basho).

Dødens jernbane

I sentrum hos Flanagan står beskrivelsen av den såkalte «Linjen». Mellom 1942 og 1943 bygget japanerne, ved hjelp av krigsfanger og asiatiske tvangsarbeidere, det som er blitt kalt «Dødens jernbane» mellom Thailand og Burma. Ved hjelp av en rekke synsvinkelskifter skriver forfatteren frem en historie som er så spekket av grufullheter at den nesten er uutholdelig å lese; herfra slipper ingen umerket fra det.

Det gjelder ikke minst den sentrale skikkelsen i romanen, kirurgen Dorrigo Evans. Ja, livet i fangenskap tar for hans del i bunn og grunn aldri slutt. Amy, kvinnen han elsket, har han mistet, tomhet og lede er hans trofaste følgesvenner, og statusen som berømt krigshelt stiller han seg dypt uforstående til. Har han ikke egentlig mislyktes i alt?

Forført av klisjeer

Romanens største problem, slik den fremstår i Monica Carlsens oversettelse, er at den i altfor stor grad henfaller til melodramatiske klisjeer som «ingenting hadde skjedd, men likevel var alt forandret», «han følte seg som en oppdagelsesreisende i et nytt land» (om en kvinnekropp) og «han var et fyrtårn der det ikke var mulig å tenne lyset på nytt». Eller: «Elskoven var preget av en vill, nesten voldsom intensitet som fikk kroppene deres, som var ukjente for hverandre, til å smelte sammen til en enhet.»

Når Flanagan de siste femti sidene i tillegg pøser på med de villeste sammentreff, branner og bilulykker for å få det hele til å gå i hop, må jeg si at det forundrer det meg at Booker-juryen for 2014 anså dette som den beste engelskspråklige romanen som ble utgitt i Storbritannia året før. Her har man jo ikke akkurat lidd av mangel på kandidater.

Bookerpris til Flanagan

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Les disse tre bøkene om du vil forstå Nord- og Sør-Korea bedre

  2. KULTUR

    Stjerneforfatter Arundhati Roy: – Det er tryggere å være ku enn kvinne i India

  3. KULTUR

    Den ukjente forfatteren Bjørn Esben Almaas er nominert til Nordisk råds litteraturpris for en bok som ikke matcher dette høye nivået.

  4. KULTUR

    «På sitt beste er Hanne Ørstaviks nye roman som popcorn for sjelen.»

  5. KULTUR

    Erik Fosnes Hansens bok fremstår som altfor tam og pompøs

  6. KULTUR

    Bragepris-vinner Monica Isakstuen forlater Tiden forlag