Kultur

Filmanmeldelse: Klisjeer i sommersol

Et uforløst manus og haltende regi spenner bena under denne leken i sommersolen.

  • Kjetil Lismoen
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Å samle unge mennesker til lek og alvor i sommersolen er en velprøvd disiplin i norsk film – fra Syndere i sommersol til Play. Å ta et knippe skuespillere med på hytta for å lage film kan være kostnadseffektivt for debutanter med lite penger.

Både regissør Janicke Askevold og skuespillerne Aleksandra Ørbeck-Nilssen og Ida Nilsen er nye bekjentskaper for meg. De bestemte seg for å lage denne filmen under pandemien, og mangler hverken guts eller frykt for å mislykkes. Og ære være dem for det.

Men her burde de sistnevnte, som har skrevet manus og spiller hovedrollene, tatt noen ekstra runder med manus. For denne debutfilmen holder rett og slett ikke mål. Det er alltid befriende å se en ny norsk film med nye ansikter. Men her er viljen foreløpig større enn evnen til å skape et troverdig drama.

Vår vurdering:

2 av 6

Haltende kammerspill

Handlingen er som skapt for et lavbudsjettdrama. Anna og Frida gjenforenes på førstnevntes feriested sammen med sine kjærester.

Sist gang de forlot hverandre skjedde det under konfliktfylte omstendigheter, og nå er tiden inne for å skvære opp. Men innen vi kommer så langt, skal deres respektive fasader rakne. Og til det får de god hjelp av sine kjærester og en solid dose alkohol og dop.

Som opplysningsfilm eller horrorfilm om feriefyllas fallgruver, der innsyn i rollefigurenes sjelsliv er overflødig, kunne det ha gitt uttelling. Men som intimt kammerspill faller det sammen ganske snart.

Ingen av disse fire sentrale rollene er interessante nok til å holde på vår oppmerksomhet. Det er tilløp til gjenkjennelig samlivskomikk og nevroser, men rollegalleriet står hverken støtt som ensemble eller hver for seg.

En ny generasjon syndere i sommersol.

Flust med klisjeer

Skuespillerne sliter ofte med replikkene – det gjør også vi. «Han fridde mens vi svømte med delfinene i Marokko,» sier Anne om romansen med kjæresten, før hun legger til, på engelsk: «Straight out of the cliché book.»

Det er vel eneste gangen en av rollefigurene arresterer filmen for å forsyne seg flittig fra «klisjéboken». Det mest uvanlige ved filmen er bruken av lydeffekter for å understøtte rollenes nervøse rastløshet og utilpasshet. Noen ganger løfter det filmen, andre ganger drar det oss bare ut av deres intimsfære, uten at det kan ha vært meningen.

Muligens er filmen en slags eksamensfilm for filmskaperne, deres første dyrekjøpte forsøk med langfilmen. Forhåpentlig har de lært mye foran neste forsøket.

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film