Kultur

Stoff til ettertanke

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Eline Medbøe stiller ut på Galleri Briskeby i mars. Foto: Kjetil Røed

Kunstnere som bruker tekstil i sine verker, må forholde seg til de intime kvalitetene ved materialet: at stoff er noe vi omgir oss med hele tiden. Først og fremst som klær, men også i form av gardiner, sengetøy og overtrekk for møbler.

Tekstilene Eline Medbøe bruker i denne utstillingen er hentet fra hennes egen families historie. Selv om det noen ganger er uklart hvorfra de har kommet, og hvilken betydning de har hatt for eierne, har Medbøe bevart dem som vitnesbyrd om det som har vært.

I gjenbruken av tekstilene fra familiehistorien skaper hun et tankerom mellom da og nå.

Broer til fortiden

Hvem har ikke stått med et sjal eller et gammelt pledd som har tilhørt din mor eller bestemor og lurt på når hun har brukt det, og av hvem hun har fått det? Var det ektemannen som ville gjøre stas på sin kone – eller var det en gave fra en hemmelig beundrer? Var det derfor det havnet bortgjemt i en kiste?

Det er så mange hemmeligheter, så mange ufortalte historier, og hendelser i våre egne familiers fortid vi aldri får innblikk i. Når vi til slutt rydder opp etter våre forgjengere vil vi finne ting som binder oss til det som har vært, men som unnlater å avsløre hemmeligheten fra livet de har vært en del av.

Ikke alt er like ukjent, naturligvis. Noen av tekstilene i The secret life of plants er hentet fra Medbøes egen barndom, blant annet er gardinene som hang på jenterommet da hun var liten, utgangspunkt for flere verk. De fungerer som lerret for et undersøkende blikk mot fortiden, samtidig som de rent faktisk er hentet derfra selv.

Forhold mellom da og nå

I et verk har hun brodert sammen tøybiter – antagelig fra et sjal og møbeltrekk – med uregelmessige og harde sting som for å sy fortidsresten inn i hennes liv . Det sentrale er ikke tøybitene i seg selv, som ikke lenger lar seg tyde. Verkets kjerne er snarere selve sammensyingen, og det at den er synlig, for forskjellen mellom fortid og nåtid, det vi vet og det vi ikke vet, kan ikke dekkes over.

Stingene har slik sett en vold ved seg, som om revnen mellom da og nå er et sår som ikke vil gro sammen under stingene. Stingene er et uttrykk for ønsket om å forstå og hindringene man støter på i forsøket. Samtidig demonstrerer sammensyingen tydelig hvor viktig det er å prøve. Flere verk på utstillingen vever forholdet mellom da og nå sammen på tilsvarende vis.

Bruker filmopptak av egen mor

Den mest håndfaste dialogen mellom fortid og nåtid oppstår med bildene av kunstnerens mor, Katja Medbøe, som er hentet fra filmene Les Feuilles Mortes og Lek (begge regissert av Egil Kolstø). I flere av dem ser hun mot oss, som om hun avkrever et svar. I andre spaserer hun gjennom en skog. Eline så ikke filmene før i 2009, flere år etter at det tragiske skjedde – at moren tok sitt eget liv.

Vi må anta at gjensynet med moren var en spesiell erfaring for kunstneren. Særlig siden filmene – som begge er spilt inn før Eline Medbøe er født – viser moren i en helt annen tid og virkelighet enn datteren kjenner henne fra.

«Lengter du noen gang tilbake?»

Når kunstnerens mor så henvender seg til tilskueren i filmen Lek og sier «lengter du noen ganger tilbake?» oppstår en sammenfletning av forholdet mellom kunstneren og moren, og fortid og nåtid, som konkretiseres i et verk på denne utstillingen, hvor morens ansikt, slik det ser ut i nettopp denne scenen, er gjengitt på et utsnitt av gardinet fra kunstnerens barndom.

Her er det ikke bare den konkrete veven som skaper bildet, men sammenvevingen av materiale og minne: Gardinet på jenterommet blir et medium for å gjenskape moren, bringe henne nærmere.

Gjentatte forsøk

I et annet bilde av moren dukker gjentagende, insisterende, sting, igjen opp. Men denne gangen er det ikke materialer og deres ukjente fortid som skal sys sammen eller bringes inn i nåtiden – det er det gjentatte forsøket på å nærme seg den avbildede som materialiserer seg som et sydd repetisjonsmønster. Det man vil forstå, men som forblir utenfor rekkevidde, vil man stadig komme tilbake til.

Det personlige blir i The secret life of plants til noe allment. Gjennom kunstverkene på utstillingen oversetter Medbøe forholdet til sin egen mor, og sin egen familie, til et minnearbeid andre kan ta del i. Utstillingen blir et bilde på alle_ relasjon til tapte fellesskap og virkeligheter som ikke lenger finnes – og hvor sårt, men samtidig så viktig, det er å stå ansikt til ansikt med det som er borte.

Les mer om

  1. Anmeldelse

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Kunståret 2017: Tid for å oppdage den ukjente Munch

  2. KULTUR
    Publisert:

    Årets Høstutstilling viser det groteske under den sukkersøte overflaten

  3. KULTUR
    Publisert:

    Fire utstillinger verdt å sjekke ut i Oslo i juni

  4. KULTUR
    Publisert:

    Kunstanmeldelse: «Nazikunst» som ble for sterk kost for New York, stilles ut i Oslo.

  5. KULTUR
    Publisert:

    Anmeldelse av ny utstilling: Cronqvist og Bjørlo tar innersvingen på Munch

  6. KULTUR
    Publisert:

    Hva skjer i norsk fotokunst? Her er utstillingen som gir deg oversikten.