Kultur

Slik redigeres våre store forfattere

Går en bok fra forfatter til forlag til trykk til bokhandel? Ikke helt.

afp000620808-bJ3ORa2S1Z.jpg Foto: Stein J Bjørge

  • Lars Keilhau

En spent forfatter, fem svære papirbunker og fire kritiske lesere rundt et bord. Tom Egeland har levert sin nye bok. Han lytter. Håper forlagskonsulentene skal si "yesss". Det gjør de ikke. De har mye å pirke på. Han må hjem og jobbe mer. Sukk.

Slik er det å være forfatter. Selv om du er bestselger, stjerne og prisbelønt, så kan du ikke gjøre hva du vil. Ikke engang med dine egne bøker.

Jan Kjærstad beskriver det slik:

— En konsulent sier: "Bra manus, Jan, men kapittel syv er svakt, det må du skrive om. Dessuten blir setningskonstruksjonene i kapittel ni for kompliserte." Men så sier neste konsulent: "Kapittel syv er det beste i hele romanen. Bravo. Uansett hva du gjør, må du ikke røre dette. Og så likte jeg den stilistiske kontrasten i kapittel ni."

Myten om eremitten

Hva gjør en arme forfatter da?

Han går i seg selv og blir der en stund. Grunner over alle råd han har fått og bruker de han finner kloke.

Likevel: Er forfattere en egen rase? Som alle sitter helt alene i sitt lille skrivekammer, for plutselig å komme styrtende ut med nytt manus ca. en gang i året?

Forfatter Jan Kjærstad Foto: Larsen, Håkon Mosvold

Ikke helt.— Forfattere er like forskjellige som alle andre, sier Kjærstad.

— Noen er robuste og trenger et tupp i baken, andre er skjøre og trenger oppmuntringer, til og med falsk ros, sier Kjærstad.

Tom Egeland er en av dem som bruker sitt forlag, Aschehoug, mest aktivt. Han sender et førsteutkast til redaktør Øyvind Pharo. Og to utkast til før han anser seg som ferdig.

— Det skyldes at jeg liker å få innspill og motstand underveis. Jeg har også spørsmål: Er jeg for omstendelig her? Blir dette for kjedelig?

Redaktøren skal ha æren

Og så har vi den omvendte varianten.

— Selv har jeg mest utbytte av at redaktøren min stiller gode spørsmål, peker på passasjer eller dramaturgiske buer og spør hvordan jeg har tenkt, om jeg er klar over at det kan tolkes slik eller slik, sier Kjærstad.

— Et godt spørsmål kan ofte vippe meg inn i en kreativ modus som forårsaker at jeg forandrer nettopp det redaktøren synes er uklart eller simpelthen dårlig.

I dag er det bare Egeland og Pharo rundt forlagsbordet. Forfatteren er klar med en ny Beltø-bok, Den 13. disippel. Den har vært gjennom alle stadiene, og endelig manus er ferdig i november.

Egeland har sittet hjemme og lest manuset sitt om igjen. Og om igjen. Rettet, pirket. Til han blir lei sin egen bok.

— Gjett om jeg blir lei!

Få heldige

De fleste forlagene opptil 1000 manus hvert år. Rundt 40 av dem blir til bøker. Det vil si at mange som drømmer om å bli forfatter sitter skuffet tilbake på skrivestuen sin. Noen har ikke tatt manuset sitt seriøst nok. Noen kan ikke engang skrive. De får raskt refusjonsbrev fra forlagene.

Slikt bidrar ikke til sinnets munterhet.

Så har man de uerfarne, antatte debutantene. De kan være vrange.

— Ingen trygg forfatter vil forlange at et manus skal brukes slik de kommer fra hans eller hennes hånd.

Professor II i nordisk litteratur, Irene Engelstad, har møtt dem alle. Hun var i mange år sjefredaktør og senere hovedkonsulent hos Gyldendal.

— Det er usikre og uerfarne som kan stille slike krav, sier hun.

For perfekt?

Forlagsarbeidet bød på mange spennende sider. Hun husker spesielt da Kjartan Fløgstad (som hun ikke var redaktør for) hadde levert manuset til Kron og mynt, tok han med forlaget sitt til Domkirken i Stavanger og holdt foredrag om prekestolen, som er sentral i boken.

— Et veldig bra tiltak for å få oss til å forstå boken bedre.

Ta 50 forfattere og du får 50 forskjellige måter å jobbe på. Noen lener seg sterkt til forlagene, andre filer på hver setning til alt er perfekt. Kan det faktisk bli for perfekt?

Jan Kjærstad får siste, kloke ord:

- Det er ofte i de svakeste partiene i et manus man kan skimte det beste, det som gjør manuset originalt, sier han.

— Det er fristende for en redaktør å få forfatteren til å fjerne denne "skrøpeligheten". Resultatet blir at forfatteren gir ut en lytefri, men fullstendig uspennende bok. En god redaktør vet at i skjønnlitteratur kan styrken ligge i det som tilsynelatende er feil, skjevt, og de lar det stå. Alle skjellsettende bøker hviler på vaklevorne søyler.

Ser man det.

  1. Les også

    Bragejuryen: Frem med det marginale

  2. Les også

    Jon Fosse måtte slutte å drikke da det sto om livet

  3. Les også

    Geir Gulliksen: - Jeg tror ikke det er så bra at mange bare leser krim

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Forfatter Maria Kjos Fonn: – Jeg kunne aldri utlevert mine nærmeste

  2. KULTUR
    Publisert:

    Forfatterkollegaer slår tilbake mot «surmaget» kritikk fra Jan Kjærstad

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Dag Solstad er utsatt for kritikk, ikke majestetsfornærmelse. Korrekturlesere fortjener takk!

  4. DEBATT
    Publisert:

    Virkelighetsdebatten oppfordrer til detektivlesing av romaner

  5. KULTUR
    Publisert:

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden

  6. DEBATT
    Publisert:

    Hva slags makt skal forfatteren ha over eget verk?