Kultur

Bokanmeldelse: Står ikke til troende

Jakten på fremstillinger av tro i norsk samtidslitteratur har kanskje noe for seg, men dette blir for ukonsentrert og tilfeldig.

Tom Egil Hverven er litteraturanmelder i Klassekampen.
  • Preben Jordal
    Preben Jordal
    Bokanmelder og oversetter
  • Tom Egil Hverven: «Å lese etter troen – Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet»
  • Sakprosa fra Gyldendal
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

«Troen min er etter hvert vanskelig å skille fra forholdet jeg har til litteratur», skriver Tom Egil Hverven i forordet til denne essaysamlingen.

Det er uklart hva han mener med dette. Man skjønner at det her må handle om følelser som for Hverven er nært knyttet til det å lese. At litteraturen et stykke på vei kan fungere som en troserstatning, eller i hvert fall gi en opplevelse av meningsfylde i en ellers ofte ugjestmild verden. Men at tapt eller svekket gudstro kan erstattes av norsk samtidslitteratur? Det står simpelthen ikke til troende.

For lesere som kjenner Hverven som hovedanmelder i Klassekampen Bokmagasinet, er denne boken en videreføring av ting han lenge har vært opptatt av.

I essays som i omfang iblant når 70–80 sider, skriver han om Paal-Helge Haugen, Ingrid Storholmen, Olaug Nilssen, Laura Djupvik og Kristine Hovda (de fire siste riktignok i én og samme tekst). Han leser salmedikteren Svein Ellingsen, og Paulus, med utgangspunkt i apostelens popularitet innen dagens kontinentale filosofi. Men mest oppmerksom er han i møte med Jon Fosse, Karl Ove Knausgård og Dag Solstad, som alle i sine fiksjonsfortellinger ifølge Hverven berører spørsmål knyttet til (kristen) tro i et moderne liv på interessante måter.

Tom Egil Hvervens fortelling om sin barndom er modig, men passer den til det han vil fortelle?

Solstad, lest uironisk

For meg er det her det begynner å skurre. Visst finnes det interessante funn og gode observasjoner underveis, men når Hverven velger å se bort fra Solstads gjennomgripende ironi og hevder at synet fra flyet i skyene over Frankfurt i «16.07.41» i romanen fremstilles som virkelig, blir han vanskelig å følge.

Eller når han skriver om Knausgårds og Solstads bruk av Kierkegaard og synes å være fornøyd med å gjengi romanpersonenes fortolkninger av samme Kierkegaard. Det virker i det hele tatt nokså feilslått å gjøre norske samtidsforfattere til betydningsfulle trostenkere.

Av de tre nevnte er det nemlig kun Fosse som skriver ut fra noe som ligner et velfundert ståsted. Hverven får da også mest interessant ut av ham. For Knausgård handler det som vanlig om ideer han fascineres av og samtidig klarer å omsette til romantekst. Men de befinner seg alle på et horisontalt plan, der den vertikale bevegelsen, spørsmålet om troen, aldri egentlig kommer i spill.

Og for Solstads del dreier det seg nok i det nevnte eksempelet mest om å nærme seg sin avdøde far i et bildespråk som fordi det er selvbevisst banalt – løven, lammet, far på sky i himmelen – paradoksalt nok kan fungere som inderlig.

Omslag

Hastverk og betroelser

Generelt ville Hverven ha vunnet mye på å ta seg bedre tid og bygge ut det som nå kun er ansatser og tilløp.

Flere ganger hevder han underlig nok at pietismen, «med dens vekt på individuell, personlig tro», ikke lenger oppleves som relevant, hverken for ham selv eller i samfunnet for øvrig. Likevel er boken spekket med avsnitt der han relativt hudløst forteller om sin egen oppvekst som eldst av åtte barn av en poliorammet mor og om sitt tidlige voksenliv som medlem av en vekkelseskristen bevegelse. I god pietistisk tradisjon synes han altså å lete etter mening i sin egen lidelseshistorie.

Det er uten tvil en sterk fortelling, og å skrive om den er modig gjort, men er det lurt? Mange av disse betroelsene fremstår nemlig som bare løst forbundet med det han egentlig foregir å skrive om. Og iblant føler leseren seg tatt som gissel, noe som i en sakprosabok oppleves som ekstra kinkig.

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Aftenposten Lørdag
  4. Religion
  5. Kultur