Kultur

- Diktatur er en sykdom

"Yacoubianbygningen" er den største opplagssuksess i den arabiske verden på 30 år. Berømmelsen beskytter meg mot overgrep, mener forfatter Alaa al-Aswany.

- Det er ikke noe bekvemt liv, men jeg hadde aldri kunnet skrive den boken utenlands. Man må være en del av det samfunnet man beskriver, sier han. Her fra Khan el-Khalili-markedet i sentrum av Kairo i Egypt. HEIKO JUNGE / SCANPIX

  • Forf>
  • <forf>marie Anell <

Den har solgt og solgt og solgt, i opplag som savner motstykke i den arabiske verden. Men Alaa al-Aswany (56) vil ikke ha noen oppfatning om hvorfor romanen er blitt en slik suksess.— Jeg skrev den ut fra en overbevisning om at den måtte skrives. Mitt mål var å skape en levende roman, der man kan se karakterene for sitt indre øye, der leseren føler at det er ekte mennesker med et eget liv - ikke en form for teoretiske konstruksjoner, sier Aswany."Yacoubian-bygningen" handler om en rekke personer som bor i - eller på taket til - det yacoubianske huset i sentrum av Kairo. Romanen beskriver deres liv, deres valg og hvilke følger disse valgene får.Blant beboerne er Zaki Bey, en etterlevning fra det førrevolusjonære aristokratiet i Egypt, den skinnhellige, gjennomkorrupte forretningsmannen Hagg Muhammed Azzam og den intellektuelle og homoseksuelle Hatim Rasheed. Men i persongalleriet finnes også portvaktens ambisiøse sønn Taha og hans barndomsvenn Busayna, som er blant de utfattige som bor i gamle lagerrom på taket.

Finnes i virkeligheten.

Boken viker ikke tilbake for omstridte temaer som homofili, korrupsjon på høyt nivå og militant islamisme. Den er blitt en skånselsløst oppriktig skildring av livet i Egypt, både for fattig og rik.Bygningen som har gitt romanen navn, eksisterer i virkeligheten og er oppkalt etter armeneren som fikk det bygget. Husets historie er i seg selv en beretning om Kairos utvikling fra en skinnende, kosmopolitisk storby i første halvdel av det 20. århundret, til forslummet, overbefolket og ukontrollert voksende metropol i dag. I dette huset hadde også Aswanys far sitt kontor. Og forfatteren selv, som arbeider som tannlege, hadde sin første praksis her.Aswany gjorde grundig research før han skrev. Blant annet besøkte han en rekke barer i loslitte strøk.- Ved mitt første besøk på en av barene kom politiet stormende i en razzia. Da de fikk vite at jeg var tannlege, spurte de hva jeg gjorde på dette stedet. "Sier jeg sannheten, blir jeg arrestert", tenkte jeg. Så jeg svarte at jeg nettopp var kommet fra USA, og trodde dette var et respektabelt sted.

Tortur.

Annen research var mer belastende, blant annet om tortur i egyptiske fengsler. En av figurene blir medlem av den militante islamistiske organisasjonen Gammat al-Islamiyya, som sto sterkt i universitetsmiljøer på 90-tallet når bokens handling utspiller seg. Aswany leste rapporter om tilfeller av tortur av fengslede medlemmer.- Men mest hjelp fikk jeg av en venn, en apoteker, som selv var med. Han ble tatt og torturert av politiet. For å bearbeide sine opplevelser skrev han dagbok som han lot meg lese. Slik fikk jeg et bilde av hva tortur virkelig innebærer, og hvordan det påvirker et menneske, sier Aswany.Romanen tar opp følsomme temaer som har sendt egyptiske forfattere i fengsel, men han har ikke hatt store problemer med egyptiske myndigheter.- Jeg vet faktisk ikke hvorfor. Men myndighetene kalkulerer. Akkurat nå er jeg så kjent at de taper mer enn de vinner på å ta meg. Men hvis de kommer til at jeg er en altfor stor trussel, så arresterer de meg. Da gir de blaffen i kalkylene, sier han.

Hard filmsensur.

Da romanen ble filmatisert i sommer, lot reaksjonene ikke vente på seg. 112 parlamentsmedlemmer krevde at de homoseksuelle sexscenene måtte bort fordi de ga et "dårlig bilde av Egypt". - Filmsensuren er offisiell og hard, og mye mer åpen enn den litterære sensuren. Men folkene bak filmen manøvrerte dyktig, og klarte seg uten altfor store inngrep. Både regissøren og skuespillerne er kjente, det gir større frihet, sier han.Til tross for reaksjonene vil ikke Aswany si at romanen er politisk. - Litteratur er en annen verden enn politikk. Jeg skriver ikke for å endre regimet i Egypt; det må gjøres på andre måter. Litteratur er til for å forandre mennesker, gjøre dem mer tolerante og forståelsesfulle, mindre dømmende. Om menneskene forandrer seg, så kommer den politiske situasjonen også uunngåelig til å bli en annen, sier Aswany.

Fordommer.

Litteraturens oppgave er å bryte ned stereotypier, mener han.- Hvis arabisk litteratur fra middelalderen ble oversatt og tilgjengelig for publikum i Vesten, ville mange stereotypier om araberne falle. Bagdad på den tiden var full av barer, av prostituerte, homofile, ikke-religiøse. Det som beskrives kunne vært fra hvilken som helst vestlig by i dag, men det er Bagdad for 1000 år siden. Både øst og vest velter seg i stereotypier om "den andre". Ingen gode krefter tjener på det.Her mener Aswany at forfattere har et særskilt ansvar: - Man må være hard mot seg selv. Det gjelder særlig dem som er kjent og kan tillate seg stort sett hva som helst. Man må skrive fra hjertet, det man føler man må skrive, ikke det som er kommersielt gangbart eller hva man tror leserne vil ha.Han er svært tydelig om den politiske situasjonen i Egypt og den arabiske verden generelt: - Som medisiner har jeg lært meg å skjelne mellom sykdom og symptom. Her er diktatur en sykdom. Symptomene heter korrupsjon, ekstremisme, terrorisme og mangel på kunnskap. De prøver å overbevise oss om at terrorismen er sykdommen, men det er feil. Uten demokrati finnes intet håp for denne delen av verden, sier han.

Lang vei.

Alaa al-Aswany er i dag araberverdenens mestselgende forfatter, men hans vei til publikum var lang.- Min far var forfatter, og jeg sto ham nær. Hjemme handlet det om å skrive, og siden jeg var ti, har jeg drømt om å bli forfatter. Men til å begynne med ville intet forlag publisere det jeg skrev. På slutten av 90-tallet var jeg desperat, og vurderte å emigrere til New Zealand, men bestemte meg for å bli. Etter terrorangrepene 11. september 2001 forsto jeg at situasjonen kunne bli vanskelig for oss i vestlige land.Til slutt fikk han ut en novellesamling. Den ble vel mottatt, men ingen sensasjon. Så kom nok en novellesamling, før det store gjennombruddet med "Yacoubian-bygningen".- Nå er jeg glad jeg ble i Egypt. Det er ikke noe bekvemt liv, men jeg hadde aldri kunnet skrive den boken utenlands. Man må være en del av det samfunnet man beskriver.

Bransjekaos.

Nøyaktig hvor mange eksemplarer som er solgt i den arabiske verden, er det ifølge Aswany ingen som vet. - Markedet er fullstendig uregulert, og alle lyver. Avhengig av hvor stor tillit jeg har til min forlegger, multipliserer jeg det antall han oppgir med tre eller fem. Ettersom jeg har stor tillit til min forlegger, multipliserer jeg med tre.Blant annet på grunn av forlagskaoset kan Aswany ikke leve av skrivingen. Han jobber fortsatt som tannlege. Som sitt store forbilde, den nylig avdøde nobelprisvinner Naguib Mahfouz, lever han et regelmessig liv med faste rutiner. Seks dager i uken står han opp klokken seks, skriver mellom 06.30 og 10.30. Så jobber han med tannlegepraksisen mellom 12 og 15, og mellom 18 og 21. Deretter leser han frem til midnatt.- Det er hardt, men det går. Den store fordelen er at jeg har mye kontakt med mennesker. Dessuten må jeg ikke tjene penger på det jeg skriver.

Bok om USA.

Om et par måneder ventes hans første roman etter "Yacoubian-bygningen". Den heter "Chicago", og utspiller seg i USA, der Aswany studerte. - Jeg åpnet meg for alle detaljer, prøvde å se alle deler av samfunnet for å forstå det bedre. Jeg oppsøkte venstregrupper, kommunister. Anarkister og homofile. Jeg ville høre folks stemmer.Boken handler om en egypter som kommer til USA som student. Den beskriver det amerikanske samfunnets problemer med arbeidsløshet og rasetrykk, men også det kultursjokk den egyptiske studenten utsettes for.- Det er vanskelig å bli integrert i det vestlige samfunn. Få lykkes. I prinsippet velger de fleste én av to veier. Enten gir de helt opp sin egen kultur og blir vestlige. Eller så stenger de seg inne i sin egen kultur, blir aggressive og forsvarer den i minste detalj. Etter 11. september er alt selvsagt enda vanskeligere.En av hovedpersonene er selv fra et vestlig land.- Det er sjelden i arabisk litteratur. Vanligvis spiller alle vestlige bare biroller. Men jeg er ikke urolig. Alle mennesker er i bunn og grunn like, og jeg er fornøyd med det jeg har skrevet, sier Alaa al-Aswany.

Marie Anell er svensk

frilansjournalist og skriver

særlig om Midtøsten

Alaa al-Aswanys mål med &quot;Yacoubian-bygningen&quot; var å skape en levende roman som gjør at leserne ser karakterene for sitt indre øye, forteller han. MARIE ANELL

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Beate Grimsrud er død

  2. KULTUR

    Forfatter Kenneth Moe: «Selvbiografi er visdomslitteratur for duster, skrevet av duster»

  3. KULTUR

    Knausgårds forlegger: - Igjen har han skrevet tett på eget liv

  4. KULTUR

    – Det uventede kan skje når som helst. Det lærte vi 9. april 1940

  5. KULTUR

    – Folk er helt ville etter Karl Ove Knausgård i USA

  6. KULTUR

    Jan Kjærstad om Helga Hjorths roman: – Dette er alle forfatteres drøm