Kultur

Raga Rockers minutt for minutt

En herlig overdådig – og uforløst – hyllest til en av norsk rocks hemmelige helter.

  • Harald Fossberg
    journalist

Vår vurdering:

4 av 6

59783467112_doc6msy1byl04gyp5slbdu_doc6mt1sbzli7cfajubbdu-HIJEoy4Nl2.jpg Tor Stenersen

Michael Krohn og Raga Rockers er med på 10-årsjubileet til Granittrock. Nordby Carl Martin

FS00057575.jpg

FS00046151.jpg Handout

FS00029845.jpg Indrelid Trygve/Aftenposten

Michael Krohn viser nye malerier på Galleri MAP fra fredag og ut neste uke. Maleri: Michael Krohn

Begrepet "De fire store" er et uttrykk som i ettertid er blitt brukt om bandene deLillos, DumDum Boys, Jokke og Valentinerne og Raga Rockers, som slo igjennom med ny, norskspråklig rock på midten av 80-tallet.

DumDum Boys og deLillos ble etterhvert store, etablerte navn som erobret et stort publikum, mens sjef-Valentiner Joachim Nielsen og Raga-boss Michael Krohn ble stående som kulthelter med sine gatenære observasjoner og verbale stikk.

Les også:

Les også

Michael Krohn: Det er fint med litt kulturell u-hjelp

Nå har omsider Krohn og Raga Rockers fått sin hyllest, og da er det blitt slått på den største stortrommen: 137 artister, fra Åse Kleveland, Jan Eggum og Di Derre til bøyen beng, Norske Gutter og Blakk, spiller hele Raga-katalogen fra bandet første til nyeste album. Ikke nok med det: Kunstnere, skribenter og medmusikere har også levert tekster og bilder til hyllestskriftet som følger med den gedigne boksen med 12 album.

Les også:

Les også

Møttes på kirkegården – og søt musikk oppsto

Norsk rocks Krohn-juvel

For den jevne borger er ikke Krohn særlig kjent – han har trives i skyggene, og har med årene også blitt en mangslungen kunstner og artist. For noen uker siden hadde han nok en separatutstilling med malerier, og har bidratt på andre bands innspillinger, blant annet black metal-bandet Gorgoroth. Han har også egne bandprosjekter ved siden av Raga, men disse er utelatt i denne boksen.

KimHolmragabox_doc6ne3ek3lvlj173z2x6xa-PNvVq4K0Qy.jpg Ill: Lise Myhre

Et slikt prosjekt er mildt sagt gigantisk, og selv om det er mange store navn som står i køen av gratulanter, blir dette svært tungt fordøyelig. Jeg har gått igjennom boksen fem ganger nå, først kronologisk, siden ved å sette på tilfeldige CD-er og – når det har vært mulig – med å spille låtene i tilfeldig rekkefølge.

Hvordan man enn snur og vender på det, blir dette i meste laget, særlig når det sant å si er en god del det er for mye rusk og rask, man kunne spisset bedre og luket ut de åpenbare bomskuddene, slik at boksen kunne hatt en større rockehistorisk verdi enn slik den fremstår etter flere gjennomlyttinger. Nå er det blitt en slags musikalsk sakte-TV, og du må være masochist for å holde ut å spille alt i rekkefølge i ett strekk. Tro meg.

La det swinge

I forbindelse med et intervju beskrev Michael Krohn litt om låtskrivingen. Eks-trommeslageren i pionérbandet Kjøtt fortalte at det ligger en blues/gospel-tradisjon i bunnen, med repeterende riff og tekstlinjer, men også at mange av riffene hadde utgangspunkt i trommemønstre og -figurer. Et annet særtrekk er at han ikke er interessert i lage musikk i dur eller moll, det skal låte mest mulig "nøytralt".

Det siste kriteriet er det ikke alle deltagerne på boksen som klarer å følge. Noen låter kler å få en annerledes lyddrakt og arrangement, mens andre forsøk går spektakulært på trynet.

TorLierragabox_doc6ne3e9s4isoqofm26xa-bD42TUD_eZ.jpg Ill: Tor Lier

Naturlig nok går det mest i rock her, og varianter av de "tre andre store"– DumDum Boys (Racer), deLillos, Valentinerne og Valentourettes – bidrar, men det er også flere artister som fargelegger originalmaterialet med sin egen musikalske palett. Prins Thomas og Ralph Myerz sender Raga ut på dansegulvet, mens Lasse Marhaug står for en skurrende remiks av Vrengt". Her snakker vi virkelig om å vrenge originalen.

Les også:

Les også

100 band hyller Michael Krohn

Fort og intenst, sakte og inderlig

Skal vi prøve å trekke et par hovedlinjer for hvordan artistene tar for seg originalene, er det to som stikker seg ut: Dem som spiller fort for å få det mer intenst, og dem som spiller låtene sakte for å gjøre dem mer inderlige. Det er godt tenkt, men når det gjelder Raga Rockers, bør det også svinge – Krohn & Co lager som oftest hoftesvingende musikk med tydelige nikk til 60— og 70-tallshelter som The Who, Deep Purple og Iggy Pop.

sz938aa5_doc6ne3ljdmk1sugi3a6vj-XJWzF3NEbT.jpg Ingrid Aas

Noen lykkes med det, som avant garde-bandet Ulver med sin tunge, suggererende versjon av "Trist at det skulle ende slik", der de også legger riffet nær John Cales utsøkte tolkning av "Heartbreak Hotel".

I bandet Smoke Mohawks versjon av "Løp inn i mørket" gjenforenes to gamle Gluecifer-makkere, Rolf Yngve Uggen og Frithjof Jacobsen i et lettbent samspill der riffet og melodilinjen befinner seg farlig nær MC5's "Looking at you".

Sister Rain har tatt for seg "Depp", og gjør den til sin egen, mens Harald Tusberg Jr. har laget en intens utgave av "Hokus Pokus" med en dirrende sterk vokalprestasjon.

Trønderpunkerne Brutal Kuk har en desperat og illsint versjon av "2 kl. Mennesker".

Dette er noen av boksens absolutte høydepunkter, både fordi de oser av spilleglede og overskudd, og fordi man ikke har latt seg lokke til å prøve å være hundre prosent trofast til originalen.

Les også:

Les også

- Helt usmakelig

Hvem holdt i tømmene?

Aftenposten fikk være med på et eksklusivt møte mellom to kulthelter, Michael Krohn og Jens Pikenes. Det var her på Vestre gravlund de ble kjent med hverandre, og nesten innledet et musikalsk samarbeid. Jan T. Espedal

Et annet aber er at man har lagt låtene kronologisk, album for album. Dette blir fort en tvangstrøye, særlig når likelydende artister/låter kommer etter hverandre. Da mister boksen dynamikken og blir flatere enn nødvendig.Her burde det vært en hardhendt produsent til stede og luket ut bidrag som ikke holder mål eller krevd at bandet tar en ny runde i studio. Med tanke på at alle stiller gratis, har det blitt en følelse av at den er laget etter prinsippet "vil du være med så heng på".

Skal vi være strenge, er det nemlig to til fire låter pr. album som holder mål, det blir mye som bare er helt greit istedenfor å vippe denne lytteren av pinnen.

Da man satte sammen Jokke-hyllesten Det beste til meg og mine venner , endte det i en dobbelt-CD som, selv om den også hadde sine bomskudd, var enklere å fordøye og pirret lysten til å høre mer av originalartisten. Det som sitter igjen her, er at jeg gang på gang blir slått av hvilken god tekstforfatter Michael Krohn er – de gangene det er mulig å skjelne teksten, da.

En god innføring i Raga-universet

26022010121430_doc652c5399tyf85o1b3l8-c6zQhEii0w.jpg Indrelid Trygve

Boksen har allerede gått inn på topp 5 på Norges albumliste. Jeg håper noen av initiativtagerne tar seg tid til å sette sammen en mer komprimert utgave, en best av de beste, med både kjente og ukjente låter, og en betydelig høyere wow-faktor.Når det er sagt, håper jeg også at folk tar hyllesten for det den er: En mengde artister som prøver å gjøre ære på originalene. Men man bør først og fremst oppsøke kilden, siden originallåtene for det meste er langt bedre enn dem som er spredt over disse 12 albumene.

Kunne jeg gitt delkarakterer i denne anmeldelsen, ville det blitt karakter 5 for ideen og konseptet, og karakter 3 for gjennomføringen.

PS: Anmelderen har bidratt med en tekst til det medfølgende heftet, men har ellers ingenting å gjøre med prosjektet.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst:

Les mer om

  1. Musikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «The Raga Saga»: En syltynn biografi som likevel byr på sine beskrivende Michael Krohn-øyeblikk.

  2. KULTUR

    Se Michael Krohn live i din egen stue nå

  3. KULTUR

    "Urban melankoli, ispedd dopangst. "Pstereo" er den perfekte platen"

  4. KULTUR

    Så tett har du aldri vært på Michael Krohn

  5. KULTUR

    Historie: 40 år siden punken kom til Norge

  6. KULTUR

    Sommerintervjuet: Ida Jenshus liker seg best på dypt vann