Odd Nansen – nasjonens samvittighet

Detaljorientert biografi om et liv i humanitært arbeid.

Hvem var Odd Nansen? I sin tid var han en av samfunnstoppene, en kjent arkitekt som ved sitt arbeid mot antisemittismen og for flyktninger og forfulgte ble Norges samvittighet. Men tiden går, og nasjonens hukommelse blir stadig svakere. Det er kanskje ingen tilfeldighet at vi nettopp nå blir minnet om hvem han var og hva han gjorde.

Anne Ellingsen har kalt sin biografi Odd Nansen. Arvtageren. Med det signaliserer hun at Odd Nansen ikke bare var Fritjof Nansens sønn, men den som førte farens arbeid for flyktninger og forfulgte videre. En vesentlig del av biografien er derfor viet fortellingen om Odd Nansens humanitære engasjement. I 1937 tok han initiativ til etableringen av Nansenhjelp som gjorde en betydelig innsats for flyktningene etter første verdenskrig, og ikke minst for jødene. Etter krigen ble Nansenhjelp integrert i Europahjelpen. Da engasjerte Nansen seg på flere fronter i det internasjonale hjelpearbeidet. Han var blant annet initiativtager til En verden, den norske avdelingen av World Federalist Movement WFM, der han var president en lengre periode.

Internert

Under krigen ble Nansen internert på Grini på grunn av sitt nære forhold til kongefamilien, senere ble han overført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Nansens dagbokopptegnelser fra disse årene er et viktig kildeskrift til vår viten om livet i leirene og vakte betydelig oppsikt da de ble offentliggjort. Ellingsen gjør da også utførlig bruk av dem i sin skildring av Nansens erfaringer fra dette oppholdet.

Forfatteren har gått grundig og detaljert inn i Nansens privatliv. Problematiske familiære forhold løftes frem, og det legges ikke skjul på at det ikke var enkelt å ha et skikkelig mannfolk og nasjonalikon til far. Ellers får vi vite hva Odd spiste som gutt, hvem han vokste opp sammen med, om julepresangene fra kongefamilien, om fiske— og skiturene, og ikke minst om hans meritter som student ved NTH. Vi beroliges også med at han ikke var den samme rundbrenneren som faren, han elsket sin Kari til tross for en rekke ekteskapelige viderverdigheter. Det blir mange detaljer om det private, de som er interessert i slikt, får i hvert fall sitt.

Kildeskrift

Mye av det Ellingsen har å fortelle er kjent fra før. Et viktig kildeskrift er Odd Nansens egen selvbiografi Langs veien fra 1970. Et annet er de nevnte dagbokopptegnelsene fra fangetiden Fra dag til dag fra 1947. Det kan nok settes spørsmålstegn ved den utstrakte bruken av tidligere publisert materiale, men det finnes også en god del nytt. Ellingsen har blant annet fått tilgang til Nansens-familiens privatarkiv og har intervjuet flere personer i Nansens nære omkrets.

Det er ikke tvil om at forfatteren nærer stor respekt og beundring for Odd Nansen, men fremstillingen er stort sett nøktern. Det finnes riktignok en del retoriske prøvelser: Nansens kunstnersinn er både følsomt og vart, konen Kari har stått der som en klippe, og Bjørnstjerne Bjørnson er fremdeles dikterhøvding, men de er ikke flere enn at de er til å stå ut med.

Odd Nansen. Arvtageren er rett bok til rett tid. Den har en sørgelig aktualitet i en tid da antisemittismen på ny er blitt en utfordring og flyktningestrømmene atter en gang setter Europa og ikke minst Norge på prøve.

Bok biografi

Odd Nansen

Arvtageren

Anne Ellingsen

Historie og kultur