Niels Christian Geelmuyden
Pillebefinnende
Cappelen Damm
Når hørte du sist en ledende politiker foreslå tiltak for å redusere bruken av reseptfrie smertestillende piller i Norge? Har det skjedd i en helsedebatt at noen har valgt å bruke taletiden sin på markedskreftenes grep om legemiddelproduksjonen og droppet å snakke om sykehus og behandlingstid?
Niels Christian Geelmuydens bok Pillebefinnende har potensial til å rokke ved denne situasjonen, ikke bare vekke forbrukere, pasienter og helsepersonell, men også slå inn i helsepolitikken.
Boken kan sies å inngå i en serie bøker der Geelmuyden tidligere har tatt opp uheldige sider ved produksjon av mat og drikke. Også denne gang kan nok kritikken komme fra fagfolk med mer spesialisert kunnskap. Men mange, også innen medisinske fagmiljøer, vil ønske velkommen det undersøkende blikket utenfra som Geelmuyden representerer.
- Nils Bech, Jan Kjærstad, The Book of Mormon og Hedda Gabler kommer. Kommer du? Aftenposten inviterer til en eksklusiv forsmak på noe av det beste kulturhøsten 2017 har å by på.
- Les også A-magasinets oppslag: Syv av ti nordmenn fikk reseptbelagte legemidler i fjor. Vet vi nok om pillene vi putter i oss?
Mer forsiktig forfatter enn tidligere
Det skal også sies at i denne boken møter vi den lekne skribenten i et mer alvorlig og forsiktig toneleie. Han er opptatt av å balansere informasjonen, gi plass til forskningsresultater som taler mot hverandre og la leseren bedømme selv.
Han plasser seg også i hovedstrømmen når det gjelder holdning til medisinering generelt. Det slår han ettertrykkelig fast flere ganger. At han selv er nyretransplantert og storforbruker av medikamenter, flettes inn saklig og velplassert.
Enhver bruk av legemidler baserer seg på et kost-nytte-regnestykke: Ønskede virkninger opp mot uønskede, inkludert pris. Med åpne øyne aksepterer vi en rekke uønskede virkninger, også dramatiske, fordi sykdommen som skal lindres og helst helbredes er enda verre.
Men ut fra hvilken informasjon skjer valgene for den enkelte? Og mer alvorlig: På hvilket grunnlag foretar samfunnet godkjenning av og endatil finansiering av bruken? Hva om informasjonen er manipulert fordi den langsiktige virkningen, positiv og negativ, egentlig er usikker sammenlignet med placebo, tross omfattende kliniske forsøk?
- To anmeldere leste Geelmuydens forrige bok: Resultatet var to svært forskjellige vurderinger.
Selv kraftige bøter blir småpenger
Geelmuyden starter her, med å beskrive en struktur der iveren etter å bruke medisin på de fleste tilstander trigger profittjegere, presser kontrollorgan og får bruken, ut fra de beste hensikter, til å eksplodere. Norge ligger i fremste linje, eksempelvis med et skyhøyt forbruk av reseptfri smertestillende, slik vi også er i verdenstoppen i iveren etter å medisinere ADHD.
Inntektene til legemiddelprodusentene er gigantiske, og selv kraftige bøter for villedende markedsføring eller erstatningskrav for fatale virkninger blir som småpenger å regne.
Geelmuyden tar for seg de mest brukte virkestoffene og deres bruksområder. Siden legemiddelindustrien i stor grad er rettet inn mot livsstilssykdommer blant rike mennesker, vil de fleste i Norge finne sitt kapittel i boken, sine sykdommer og piller.
Kapitlet om smertestillende er langt, og det er ikke rart siden 30 prosent av det norske folk oppgir å ha vondt kontinuerlig.
Kapitlet om medisin mot psykiske lidelser forteller om hvordan diagnosesystemet er utviklet parallelt med nye medikamenter. Geelmuydens kilder peker på psykiatere som de mest løsslupne når det gjelder overmedisinering. Økt selvmordsfare som en potensiell bivirkning ved bruk av antidepressiver er en historie om fagorganers langsomme erkjennelse, fra indikasjoner til tydelig advarsel.
- – Når laksen har spist det samme som gris i ti år, blir den gradvis en gris, sa Geelmuyden i 2015.
- – Det er snedig sagt, men bare tull, svarte redaktøren for Forskning.no.
Trenger inn i dunkelt landskap
Bokens hovedlinje bør egentlig ikke overraske. Kroppens kjemi er en ligning med svært mange ukjente faktorer.
Noen av bivirkningene av medisinbruken kan mistenkes for å forsterke store folkehelseutfordringer, som psykiske lidelser, astma og allergi. Krav til kliniske forsøk og dokumentasjon sikrer ikke full oversikt over stoffenes faktiske langsiktige virkning i millioner av ulike kropper og situasjoner.
Det virkelige laboratoriet er derfor du og jeg som legemiddelbrukere og hvordan vår helse utvikler seg gjennom et helt liv. Annerledes kan det strengt tatt ikke være. Spørsmålet er hvor risikopreget og markedsstyrt vi ønsker oss dette laboratoriet.
Legmannen Geelmuyden har på vegne av oss andre legfolk som kjenner en viss uro for omfanget av offentlig autorisert og delvis finansiert medikamentbruk, gjort en formidabel jobb med å trenge inn i og belyse dette dunkle landskapet. I Norge har kostnadene ved legemidler årlig økt med ca. 2 mrd. kroner de siste årene, og ligger nå på over 25 milliarder kroner.
- Niels Christian Geelmuyden om organdonasjon: – Jeg har fått livet i gave
«Få bøker jeg har vurdert gjennom snart 20 år bør leses med større alvor»
Dette er en så spesialisert materie at den stort sett undersøkes av eksperter som diskuterer med hverandre på smale flater og mister blikket for de store utviklingstrekkene. Geelmuyden utøver møysommelig og edruelig forskningsjournalistikk, i tillegg til å lene seg til annen forskningsformidling. Oppslag i noen av de mange hundre kildene som er referert, ofte primærkilder, underbygger dette.
Geelmuydens eleganse, underfundigheter og tilløp til humor er til god hjelp i lesningen, og likevel er det få bøker jeg har vurdert og anmeldt gjennom snart 20 år som jeg mener bør leses med større alvor.
Mange lesere vil sitte igjen med det store spørsmålet: har jeg egentlig tillit til dette systemet? Andre vil stille det nære spørsmålet, som bør drøftes med legen: hvor bra er det egentlig for meg å ta denne pillen?
Pillebefinnende fremkaller betimelige spørsmål på ulike nivå.