Minneord til Alfred Janson: En folkelig elitist
Komponisten Alfred Janson sprengte sjangerkonvensjoner og pekte nese til seksti- og syttitallets åndssnobberi.
– Det må være lov å bli opprørt over ting som er gærent!
Gråhåret og bebrillet roper Alfred Janson ut over et ryddig kammermusikk-publikum i Risør. Det er fuktig forsommer i 2013, og Janson er årets festivalprofil på Risør Kammermusikkfest.
Jeg synes å huske at han hyttet med neven, men kanskje er det bare noe jeg har diktet opp i ettertid. Om det er sant, ville det uansett ikke vært utypisk Janson. Lun i både blikk og stemme, men bitende ærlig i tonen, tok han til orde for at musikken, eller i det minste samtalen rundt den, kunne være opphetet, nærgående og politisk aktiv.
Med spisse politiske budskap trakk han offentligheten inn i kunstmusikken: «November 1962» (1962) tok for seg Cubakrisen, operaen «Et fjelleventyr» (1972) harselerte med EF-debatten, og urpremieren på orkesterverket «Mellomspill» (1985), med sin kontroversielle hyllest til Arne Treholt, holdt på å bli avlyst da strykerne nektet å spille.
Men det er den klingende musikken i seg selv som fanger, full av tvetydighet, engasjement, humor og varme, med en fascinerende langtidsvirkning på lytteren.
Folkelig avantgardist
Alfred Janson døde natt til søndag 19. mai, 82 år gammel. Han vokste opp på Vettakollen i Oslo med en mor som var pianist, og ble selv en dyktig pianist innen både klassisk og jazz. I en periode sang han til og med slagere sammen med Nora Brockstedt.
Men komposisjonstrangen kom krypende, og han tok til å studere med Finn Mortensen. Det startet som strenge klangflatekomposisjoner, men snart begynte han å blande stilistiske preferanser: Norsk folkemusikk møtte musikalsk modernisme, jazzen møtte avant garden og popmusikken møtte klassisk-tradisjonen.
Det er i disse krysningspunktene at Janson gjorde seg mest gjeldende. Med ett ben godt plantet i «folkelig» kultur som pop, jazz og slagere, og ett ben dypt nede i «elitistisk» avant garde kunst, brøt han ned murer som i sin tid virket uoverstigelige.
Det humoristiske eksempelet er Valse triste (1970), for jazzkvartett og lydbånd. Her blander han finkomponert jazzmusikk med klipp fra den smått legendariske NRK-debatten om popmusikk, kunstmusikk og åndssnobberi (der revyartisten Elisabeth Grannemann blant annet truet med å sette seg på Arne Nordheim).
Men også i mer seriøse sammenhenger ble blandingen av det folkelige og elitistiske en meningsbærende metode. Stykket «Forspill» (1974/1975) var inspirert av felespilleren Myllarguten, og bruker folkemusikk som kritisk materiale i et komplekst kunstmusikalsk format.
Selv om tonaliteten er fri, er strukturen streng, og stykket er en dramatisk oppbygging til et ruvende emosjonelt høydepunkt. Denne bruken av folkemusikk er ikke like oppsiktsvekkende i dag – blant annet takket være Jansons virke. Men «Forspill» består som drivende god orkestermusikk som griper lytteren i nakken og ikke slipper taket før siste tone er svunnet hen.
Altetende holdning
Hva er så arven etter Alfred Janson? Som komponist og musiker i mange sjangere gjennom flere tiår har han satt sitt preg på norsk musikkliv, og han figurerer allerede i historiebøkene med ord som «nyvennlighet» og «crossover».
I dag er Jansons altetende holdning regelen snarere enn unntaket. Mange går like gjerne på opera som på revy, både på Ultima og på Øya. Det står i skarp motsetning til hvordan de fleste forholdt seg til musikk da Janson startet karrieren på begynnelsen av sekstitallet.
Musikk-Norge er fattigere uten hans engasjement og driv. Men vi sitter igjen med en bemerkelsesverdig verkskatalog som det er all grunn til å fortsette å spille.
