Kultur

Bokanmeldelse: Spektakulær død

Randi Fuglehaugs sjarmerende snushane ligger ikke under for dop eller alkohol, men for fett og karbohydrater.

Randi Fuglehaug fotografert på Voss - der hennes krimromaner utspiller seg.
  • Anne Merethe K. Prinos
    Anne Merethe K. Prinos
    Bokanmelder og generalsekretær i Norsk kritikerlag
  • Randi Fuglehaug: «Tonedød»
  • Krim fra Kagge

Bokomslag
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Randi Fuglehaug åpnet sin første krim om journalisten Agnes Tveit med et oppsiktsvekkende dødsfall: En bunadskledd fallskjermhopper styrter i bakken under åpningsseremonien av Ekstremsportveko på Voss.

I bok nummer to fortsetter forfatteren å skildre spektakulær død. Her lar hun den feterte saksofonisten Marta Tverberg falle om på scenen under Vossa Jazz. Bare noen minutter senere er legestudenten som forsøkte å gjenopplive henne, også død. Det lukter ugler i mosen.

Agnes Tveit er straks på saken. I kraft av å være divaens påtenkte biograf, sitter hun på en hel del informasjon om Martas liv. Motivasjon blir ikke mindre da forlaget hun har avtale med, ønsker seg en «true crime» om drapsgåten.

Uten å gjøre noe nummer av det, sender forfatteren giftpiler både mot vår tids sensasjonshunger generelt og en spekulativ forlagsbransje spesielt.

Fin koloritt

Lokale begivenheter, kjent langt utenfor distriktet, står som man skjønner, i sentrum for Fuglehaugs krimserie. Det gir fin-fin stedskoloritt. Forfatteren som opprinnelig kommer fra Voss, vet godt hva hun skriver om.

Opplegget har likevel klare begrensninger. For hvor mange flere slike begivenheter har egentlig Voss å skilte med? Og hvor mange ganger kan man skjære åpningsscenen over nøyaktig samme lest, som tilfellet er i disse to bøkene, uten at det virker i overkant oppskriftsmessig?

Det ligger i kortene at det vil komme flere bøker med Agnes Tveit i hovedrollen (den første er forresten solgt til fem land). Men kanskje blir forfatteren nødt til å omplassere henne for å kunne fortsette serien.

Prisvinner

Fuglehaug har selv bakgrunn som journalist. I tillegg har hun utgitt både sakprosa og barne- og ungdomsbøker. Ungdomsromanen «Arvingen» (2020), som hun har skrevet sammen med Anne Gunn Halvorsen, blir Netflix-film en gang senere i år. For «Fallesjuke» (2020), krimdebuten om Agnes Tveit, mottok hun Maurits Hansen-prisen (Maurits Hansen, 1794–1842, får gjerne æren av å ha skrevet Norges første detektivfortelling).

Agnes Tveit-romanene er likevel altfor pratsomme til å bli virkelig spennende. Plottet er riktignok fiffig uttenkt, med forgreninger hit og dit, men er ikke skrudd skikkelig til. Isteden durer forfatteren i vei med langtrukne beskrivelser av Agnes’ stusslige privatliv og diverse trivialiteter.

I årets bok «Tonedød» er handlingen lagt til påskeuken. Det må vel bety noe? Tja. Om man forventer en kobling til den religiøse høytidens fortelling om lidelse og død, vil man bli skuffet. Hos Fuglehaug går det i hytteturer og bryderier med stengte matbutikker. Mer avansert er hun ikke.

Et matvrak av en snushane

På den andre siden er Agnes skildret som en snushane man lett får sansen for. Mens kriminallitteraturens (anti) helter flest ligger under for dop eller alkohol, er det karbohydrater og smeltet ost som er Agnes’ svakhet. Det vil si – den snart 40 år gamle, nysingle gjennomgangsfiguren bryr seg ikke nevneverdig om tiltagende valker eller rynker. Mat kan bare utkonkurreres av virkelig god sex.

Foruten portrettet av hovedpersonen og treffsikre miljøskildringer er det kvikke dialoger og replikker som er Fuglehaugs store styrke. I en scene der Agnes er på besøk hos venninnen Ingeborg, forteller Ingeborg at moren hennes er på Tenerife: «Me blei invitert med, men eg orka ikkje henge med den nye typen hennar. Ligge ved bassenget og sjå på dei to rosinene? Nei takk.»

Det «Tonedød» mangler av sitrende spenning, tar den delvis igjen i særpreg og sjarm.

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Ekstremsportveko
  4. Aftenposten Lørdag