Kultur

Et stemningsfullt comeback

Etter en lengre pause, er Monica Heldal tilbake med mer smygende folkrock.

Monica Heldal imponerer vår anmelder med sitt tredje studioalbum.
  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

5 av 6
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Det har gått hele fem år siden Monica Heldals forrige slipp, nydelige The One in the Sun. Dette er nærmere femti år i popmusikkens tidsregning, vil enkelte hevde. Heldal vant Spellemannpriser, spilte rundt omkring i verden, men trengte en pause. Den har hun åpenbart brukt godt.

Hennes tredje album Ravensdale er et flott gjenhør med en særegen låtskriver.

Lavmælt spenning

Heldals uttrykk er absolutt til å kjenne igjen etter alle årene. Stemningsfull folk med gode melodier og psykedeliske undertoner. Samtidig er det et mer neddempet knippe låter som møter oss denne gangen. Musikken er lavmælt og smyger seg over gjentagende tema.

Albumet kan nesten virke som én lang komposisjon. De samme stilgrepene går igjen gjennom låtene, men med nok variasjon og spenning til at det føles mer som en sonisk reise, enn at musikken står på stedet hvil. Sporene flyter sammen og skaper en sammenhengende opplevelse. Perfekt for ettertenksomme stunder ved platespilleren (eller PC-skjermen).

Monica Heldal: Ravensdale

De mer rocka elementene fra forgjengeren er altså satt i baksetet. Men under overflaten kan man merke et driv som blåser liv i komposisjonene. Tidvis blomstrer dette også opp, som på «Síocháin», hvor rytmene gradvis bygger seg opp i intensitet.

En annen viktig drivkraft er Heldals vokal. Med vakker klang og svale harmonier glir den perfekt sammen med resten av instrumentene. En rolig stemme med nok personlighet til å skape dramatikk der det trengs.

Les også

Tar folkemusikken på nye eventyr

Bredt nedslagsfelt

Produksjonen disker opp et flettverk av lyder man kan drømme seg vekk i. Med ingen ringere enn Cato «Salsa» Thomassen i produsentstolen, er det kanskje ikke så overraskende. Trommis Kenneth Kapstad, kjent fra Gåte og Motorpsycho, er også med på laget. Sammen maner trioen frem besnærende musikk.

Platen har en sound som nikker tilbake mot seksti- og syttitallet, uten å bli en ren stiløvelse. Selv om inspirasjonen fra klassikerne ofte er tydelig, er det også en tidløshet over uttrykket her. Heldal passer like godt sammen med moderne indiehelter à la Fleet Foxes som med Joni Mitchell, eller sågar Jethro Tull. Musikken burde også slå an blant den voksende lytterskaren til den såkalte nordicana-sjangeren.

Les også

«Her, NRK, har dere en dårlig sak»

Hovedingrediensen er naturlig nok det karakteristiske gitarspillet Heldal er kjent for. Snirklete fingerspill med en særegen melodiøsitet. Det klinger vakkert. Gitaren omfavnes av avmålte rytmer samt forekomster av tangenter og strykere der låtene trenger det lille ekstra.

På «It Could Still Be a Good Day» blir eksempelvis de drømmende akkordene akkompagnert av en synth som tatt rett fra Rick Wakemans glansdager. Denne typen innslag hjelper med å holde på spenningen.

Les også

Musikkanmeldelse: «Det sterkeste Sivert Høyem har skapt solo»

Monica Heldal er tilbake med et ettertenksomt album.

Oppslukende stemninger

Samtidig synes jeg platen er på sitt sterkeste i sine mer nedtonede øyeblikk. Låter som «Prairie» og avsluttende «Fair», bruker enkle virkemidler til å male oppslukende stemninger. Her kommer Heldals talent som låtskriver virkelig til sin rett.

Det kan ta litt tid å komme inn i disse rolige tonene på Ravensdale. Men når du først har gitt det noen runder, er det tydelig at Monica Heldal fremdeles er en artist å regne med. Hennes tredje album varmer sjelen.


Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikk
  2. Musikkanmeldelse
  3. Monica Heldal
  4. Aftenposten Lørdag
  5. Rock (musikk)